Publisert 13. mars 2023 kl. 11:53
– Vi fant ut at halvparten hadde referert til oss på en måte vi mente var feil, sier Claire Glenton, professor i kunnskapsbasert praksis ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).
I 2011 publiserte Glenton og kollega Benedicte Carlsen, professor og viserektor ved Universitetet i Bergen, en vitenskapelig artikkel om bruk av fokusgrupper i forskning. Basert på 220 studier i 117 ulike tidsskrifter fant de ut at det er vanlig å bruke i gjennomsnitt åtte fokusgrupper. De fant også ut at forskere ofte lar være å forklare antallet fokusgrupper de har valgt.
Artikkelen ble raskt mye sitert. I dag har den over 800 siteringer. Men så begynte Glenton og Carlsen å lese artiklene som siterte dem.
– Det viste seg at det var drøssevis av feilsiteringer, sier Glenton.
– Det tyder på at folk egentlig ikke har lest artikkelen. De har bare googlet noe raskt, fått opp tallet og slengt det inn.
Forskerne gikk systematisk gjennom alle siteringene og fant ut at halvparten av studiene som refererte til fokusgruppe-artikkelen hadde brukt den som en fasit på hvor mange fokusgrupper man bør ha.
Men her har folk misforstått. Glenton og Carlsen kartlegger bare hvor mange fokusgrupper som er vanlig å bruke, de kommer ikke med noen anbefalinger om hvor mange man bør bruke.
– Hva folk pleier å gjøre, er ikke det samme som hva man bør gjøre, sier Glenton, som forteller at noen til og med bommet på gjennomsnittsantallet.
Gjennomgangen av feilsiteringene resulterte i en ny vitenskapelig artikkel i 2019: «When “Normal” Becomes Normative: A Case Study of Researchers’ Quotation Errors When Referring to a Focus Group Sample Size Study».
Denne artikkelen har fått langt mindre gjennomslag en fokusgruppe-artikkelen: kun seks siteringer.
Glenton og Carlsen er ikke alene om å bli sitert feil. For nesten 30 år siden publiserte Karl Halvor Teigen, professor emeritus i psykologi, en artikkel om forholdet mellom stress og ytelse som ble hyppig sitert. Han fant siden ut at med økende siteringsfrekvens, ble prosentdelen korrekte henvisninger stadig lavere.
Nå mistenker Glenton en lignende snøballeffekt. Hun tror det er vanlig å bare lese sammendraget, og at mange ikke sjekker originalkilden.
– Vi mistenker at folk siterer de som har feilsitert oss. Det er deprimerende, sier Glenton, som mener det er frustrerende at hun som forsker blir belønnet for å ha mange siteringer, selv om oversikter over antall siteringer ikke sier noe om hvorvidt hun blir sitert riktig.
Når en vitenskapelig artikkel blir feilaktig gjengitt, og andre artikler feilsiterer feilsiteringen, kan det oppstå akademiske myter eller vandrerhistorier, forteller Ole Bjørn Rekdal, emeritus i sosialantropologi ved HVL. Rekdal, som i årveis har forsket på akademisk kildebruk, forklarer hvordan budskap som endrer seg ørlite grann i overgangen mellom ulike kilder, kan føre til at den opprinnelig kilden etter hvert får en alvorlig forvrenging.
I 2014 skrev han artikkelen «Academic urban legends», der han beskriver hvordan en kommafeil på 1930-tallet angivelig førte til en myte om at spinat er en særdeles god kilde til jern. Akademiske myter skyldes travle, late, slurvete eller uredelige forfattere, konkluderer Rekdal.
– Det dreier seg om det mest grunnleggende i akademia, om ting er sant eller ikke. Det som kjennetegner myter, er at de vanligvis har et anstrengt forhold til sannheten.
– Når myter begynner å sirkulere i vitenskapelige publikasjoner, betyr det at de har havnet et sted hvor de absolutt ikke bør forekomme, sier Rekdal.
– Hva kan feilsiteringer i verste fall føre til?
– Det fører til at grensen mellom vitenskap og nonsens hviskes ut. Er det noe vi trenger i dag, så er det å opprettholde skillet mellom vitenskap og ikke-vitenskap, sier Rekdal som bruker Donald Trump som eksempel på at det er viktigere enn noen gang å representere en motvekt gjennom å kvalitetssikre kunnskapen.
Noen ganger kan slurvete sitering også få fatale konsekvenser. De siste 20 årene har rundt 600 000 mennesker dødd av opioidoverdose i USA og Canada – ofte omtalt som den amerikanske opioid-epidemien. Et leserbrev fra 1980 i New England Journal of Medicine (NEJM) har fått mye av skylden for krisen. Forfatterne av brevet omtaler opioid som lite vanedannende, men de legger ikke fram noen bevis. Ifølge det amerikanske nettmagasinet Slate Magazine har brevet blitt brukt som en troverdig vitenskapelig kilde i mange år og blitt sitert flere hundre ganger i den vitenskapelige litteraturen.
– Den amerikanske overdose-epidemien er en konsekvens av mange forskjellige forhold, men det er ingen tvil om at dårlig akademisk kildebruk har bidratt til å skape forestillinger om at disse legemidlene ikke er spesielt vanedannende, sier Rekdal.
– Det bittelille, men katastrofale leserbrevet fra 1980 er fortsatt tilgjengelig på NEJM sine nettsider, men det er nå utstyrt med en høyst spesiell advarsel fra redaktøren om at brevet har blitt massivt og ukritisk sitert gjennom flere tiår, fortsetter han.
Claire Glenton ramser opp en rekke grunner til at feilsitering forekommer: Dårlig tid, publiseringspress og en kultur der man blir oppmuntret til å begrunne metode- og teorivalg gjennom referanser.
– En referanse, uansett hvor god eller dårlig den er, blir sett på som bedre enn ikke en referanse. Olsen (2000) ser alltid mer seriøst ut, sier Glenton om dagens siteringspraksis.
Glenton mener det er bedre å komme med en påstand selv enn å slenge inn en referanse som er feil. Hun beskriver dagens siteringspraksis for nærmest ritualisert, der man blir oppmuntret til å begrunne de fleste påstander med en referanse.
– Man læres opp til å ha en referanse på nærmest alt. Jeg skjønner at unge forskere og studenter bli slurvete.
– Ironisk nok blir det å bli sitert 880 ganger sett på som noe flott. Det ser bra ut i tellekantsystemet, men i dette tilfellet er jeg og Benedicte Carlsen redde for at artikkelen vår, og feilsiteringen, har forverret praksis innen bruk av fokusgrupper, sier Glenton.
Hovedansvaret for korrekt sitering ligger hos forfatterne, mener Glenton. Men etter at hun fant ut om feilsiteringene, har Glenton også blitt mye mer bevisst på hvordan hun rapporterer sine egne forskningfunn. Hvis hun skulle skrevet artikkelen igjen, hadde hun for eksempel ikke skrevet antallet fokusgrupper i sammendraget. Man bør også nøye seg med hovedpoenger i sammendraget og vente med mindre viktige poenger til brødteksten, råder hun.
– Hva kan gjøres med slurvete siteringspraksis?
– Vi må lære studentene at man bør ha gode referanser. Heller én referanse for lite, der man faktisk har lest artikkelen, framfor å slenge inn en haug med referanser, sier Glenton.
Les også:
