Fagpolitikk i en krevende tid
LUKK

Fagpolitikk i en krevende tid

Av Tord Talmo, hovedstyremedlem i Forskerforbundet og nestleder i Forskerforbundet ved NTNU

Publisert 21. september 2023 kl. 12:24

Fagforeningenes arbeid og plass i samfunnet er viktigere enn noensinne, skriver Tord Talmo.

Å jobbe i en fagforening er ofte utfordrende, men mye oftere utrolig givende. Du har medlemssaker, og samtidig medlemmers takknemlighet. Du har arbeidsgivere som motarbeider deg, men også felles løsninger som gagner alle. Ofte føles innspillene du kommer med, som små dråper i et vannglass, bortsett fra når du får glasset til å renne over. På grunn av alle disse små gjennomslaga, alle disse fine tilbakemeldingene, så er det verdt det – å kjempe for arbeidernes rettigheter og arbeidsvilkår hele året. Dessverre tror jeg det blir enda viktigere med sterke fagforeninger og tydelige stemmer i årene som kommer.

Lokale lønnsforhandlinger

Noen perioder kan oppleves som viktigere enn andre. I skrivende stund er mange kunnskapsorganisasjoner med medlemmer i Forskerforbundet i gang med lokale lønnsforhandlinger, noe som merkes godt både i innboksen og på stressnivået hos medlemmer og tillitsvalgte. Ikke så rart – oppgjøret i 2023 er historisk godt for våre medlemmer, til tross for regjeringens uhørte forsøk på nok en gang å styre den rettmessige andelen lønnsmasse vekk fra vår medlemsgruppe. De lokale lønnsforhandlingene er sannsynligvis den mest arbeidsintensive perioden ved ethvert lokallag i Forskerforbundet.

Den norske modellen

I Forskerforbundets verdiplattform er det tidlig uttrykt et ønske om å jobbe for å sikre kunnskapsarbeidere en lønn som er til å leve med: «Forskerforbundet skal bedre lønns- og arbeidsvilkårene innen forsknings- og kunnskapssektoren og ivareta medlemmenes økonomiske og yrkesmessige interesser.» To hovedpilarer: lønn og arbeidsvilkår. Og lønn er viktig. Den norske modellen er ment å sikre en utjevning i makt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, samtidig som den skal sikre arbeidsfred og et innovativt og konstruktivt arbeidsliv. Den har også sikret velferd, omfordeling og evne til omstilling. Den norske modellen har fått bred anerkjennelse, og merittlista er lang. Fordi, og om, lønna er rettferdig, og reflekterer kunnskap, erfaring og innsats. Om ikke kan det oppstå uro og konflikt, som kan undergrave modellen vi alle har blitt så glad i.

Framgang gjennom samarbeid

I verdiplattformen fokuseres det også på fagforeningens rolle som en konstruktiv part i samarbeidet ved institusjonene. Trepartssamarbeidet har bidratt sterkt til at Norge gang på gang har skåret høyt på FNs World Happiness Report. Og SAMARBEIDET sikrer framgang for nasjonen Norge. Fagforeningene, og særlig deres hovedorganisasjoner, er en viktig del av dette trepartssamarbeidet, som en motstemme til arbeidsgiverne. Rundt femti prosent av Norges befolkning er organisert i en fagforening. I dag ser vi en tendens til at færre organiserer seg, og at eldre arbeidstakere i større grad enn yngre er organisert. I et historisk perspektiv er ikke dette oppsiktsvekkende, men like fullt til ettertanke.

Lavere organisasjonsgrad betyr mer makt samlet i hendene til dem som i utgangspunktet har flest virkemidler, arbeidsgiverne. Det er essensielt for det norske arbeidslivet at vi jobber for å øke andelen organiserte innenfor en tariffavtale i Norge, særlig i nedgangstider, som er varslet i de neste årene. Med tanke på de tunge sakene som bygger seg opp innenfor alle kunnskapssektorer, kan spørsmålet om 31 000 eller 35 000 mer i årslønn være mindre viktig.

Bærekraft

Ved NTNU skal det bygges ny campus. Statsbygg og universitetet vedtar utbyggingen uten å kreve et klimaregnskap for å godkjenne utbyggingen. I hvor stor grad skal en fagforening gå inn og være direkte miljøpolitisk? Om dette er en måte å sikre arbeidsvilkårene på for de ansatte, er det en selvfølge at det sies ifra. Samtidig har FN satt opp 17 bærekraftsmål, og Forskerforbundet gjør allerede en stor innsats innenfor mange av de (mer) «røde» målene. I instituttsektoren vet vi at ansatte ønsker å reise mer miljøvennlig til oppdrag, men ikke er i stand til det fordi det tar for mange timer tildelt fra oppdragsgiveren. Vi må plassere ansvaret for bærekraftig utvikling og gjennomføring på et institusjonelt nivå der det hører hjemme.

Manglede satsing på kunnskap

Det er skremmende å se den manglende satsingen på kunnskap fra sittende regjering. Et av de grelleste eksemplene finner vi innenfor arkivsektoren, med manglende bevilgninger til forskning på grunnleggende arkivkunnskap og ikke minst nye digitale utfordringer. Vi mangler forskning på systemene, strukturene og konsekvensene ved frafall av for eksempel metadata for bevaring av dokumentasjon. Forskningskompetansen ved arkivene må sikres gjennom statlige bevilgninger, og nye program (som foreslått i den nye arkivloven) må settes ut i livet. Samtidig som vi akutt trenger å forske på digital arkivbevaring, dens strukturer og metadatasystemer, kuttes utlysningene i Forskningsrådet, og fokuset trekkes i helt andre retninger. Dette er svært alvorlig for hele kunnskapssektoren. Uten arkivarisk kunnskap er det vanskelig å framstille statistikk, gjøre komparative analyser eller framskaffe nye modeller for god kunnskap. Da ender vi opp med en kontrafaktisk historiefortelling, omtrent som den vi finner i kommentarfeltene på sosiale medier. Det vil vi ikke, og manglene på insentiver til sektoren, inkludert den museale kunnskapen og kompetansen i bibliotekene, påvirker alle kunnskapsarbeidere.

Anerkjenn administrativt ansatte!

I UH-sektoren er et av eksemplene som bekymrer, mangelen på, og ikke minst gjennomtrekken av, kompetent teknisk-administrativt (TA) personale. Dette er et kjent problem de siste årene: Avbyråkratiserings- og effektiviseringstiltakene er vanskelige å reversere, uavhengig av hva de styrende organer velger å kalle dem. Hvorfor klarer vi ikke å beholde TA-ansatte i like lang tid som faglig-vitenskapelige? Det er lett å se på avlønningen – betalingen er bedre i privat sektor. Men dette gjelder de fleste kunnskapsarbeidere, uavhengig av stilling. Like fullt ser vi større gjennomtrekk blant TA-ansatte og omfattende bruk av konsulenttjenester til å betjene oppgaver som naturlig tilhører teknisk-administrativt personell. Dette kan skyldes karrieremulighetene eller manglende anerkjennelse av viktigheten disse ansatte har.

Vitenskapelig ansatte merker dette daglig. Oppgaver en TA-ansatt gjør godt på kort tid, bruker jeg flere timer på å gjøre dårlig. Et universitet er en helhet, og aldri bedre enn de enkelte delene som definerer det. Vi må styrke utviklingsmulighetene og karriereveiene for de TA-ansatte, for å bli bedre som organisasjon. Og det haster.

Fagforeningenes arbeid og plass i samfunnet er viktigere enn noensinne. I en hektisk høst med lønnsforhandlinger er det viktig å huske at vi hele tiden må jobbe fagpolitisk på alle områder. Forskerforbundet deltar aktivt i samfunnsdebatten, på alle områder av kunnskapssektoren, og det skal vi være stolte av.

Les også: