Av Signy Grape
Publisert 5. oktober 2023 kl. 11:57
Arbeidsmiljøundersøkelser skal fungere som en kanal der de ansatte kan bli lyttet til. Men hva om en undersøkelse bidrar til det motsatte og oppleves som et verktøy som begrenser ytringsrommet?
En vinterdag i 2019 dukker et spørreskjema opp i innboksen til førsteamanuensene Iben Brinch og Jorun Ulvestad ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) – en såkalt ARK-undersøkelse (se faktaark). USN har vært igjennom en omfattende prosess for å bli universitet, og nå lurer ledelsen: Hvordan står det til med arbeidsmiljøet?
Én av påstandene som skal rangeres på en skala fra 1 til 5, lyder: «Ledelsen ved min enhet opptrer alltid ærlig mot meg.» Hva svarer man?
Når du er henholdsvis retorikk- og pedagogikkforsker, i tillegg til å være tidligere tillitsvalgt og tidligere prorektor, er det ikke unaturlig å starte svaret med en analyse.
Gjennom en retorisk analyse av spørreskjemaet, samt sentrale tekster fra tiden før og etter undersøkelsen, spør de i artikkelen: Hvordan påvirket arbeidet med undersøkelsen tillitsforholdet mellom ledere og ansatte?
ARK-undersøkelsen er forskningsbasert og skal være spesielt tilpasset kunnskapsinstitusjoner. Brinch og Ulvestad mener derfor det bør stilles høye krav til treffsikkerheten.
– Det er ikke et verktøy tatt ut av lufta. Det er tilpasset sektoren, eller det skulle ha vært det, sier Brinch.
De mener undersøkelsen ikke reflekterte at institusjonen var i en krevende omstillingsprosess. I stedet for å fungere som en kanal der kritikk og uro fikk utløp, mener de den bidro til det motsatte, som et verktøy som begrenset ytringsrommet.
Ett av ankepunktene er ifølge forskerne at ARK bygger på et for smalt arbeidsmiljøbegrep. Blikket rettes mot den enkeltes opplevelse av det helt nære psykososiale arbeidsmiljøet, fremfor mot strukturelle forhold som kan være viktige for arbeidsmiljøet. Forskerne er særlig opptatt av hva det ikke spørres om.
– Hvis vi antar at trivsel på arbeidsplassen har sammenheng med hvilke arenaer man har for demokratisk medvirkning, så er det et problem at undersøkelsen ikke spør om nettopp det, sier Ulvestad.
I artikkelen lister de opp en rekke ting de mener undersøkelsen burde ha spurt om: om forholdet til sentrale organer som rektorat eller personalavdeling, om varslingsrutiner, om man opplever ytringsfrihet, om de demokratiske prosessene fungerer, eller synet på omstillingsprosessen. Skjemaet hadde heller ikke et fritekstfelt.
– Institusjonen som helhet får dermed aldri en samlet tilbakemelding om hvordan de store institusjonelle linjene fungerer for den enkelte, sier Brinch.
Samtidig mener de at andre spørsmål var for generelle eller uklare. For hvordan ta stilling til om ledelsen «opptrer ærlig mot deg», om du ikke er sikker på hvem som er nærmeste leder og lederens leder?
Brinch og Ulvestad mener det er en forutsetning at man forstår hvilken kontekst en tekst som ARK-undersøkelsen virker i. En forståelseshorisont man ikke kommer utenom, mener de, er de store endringene i akademia de siste tiårene, med økt markedstenkning og mål- og resultatstyring. De spør seg om ledelsen er seg bevisst hvilket retorisk tankegods de trekker på.
– Vi har levd så lenge innenfor et New public management-regime at det nærmest har blitt luften vi puster i. Om man støtter opp om dette eller ikke, vil påvirke lesningen, sier Ulvestad.
I en video som skulle få de ansatte til å svare på undersøkelsen, ba rektor alle svare «åpent og ærlig – og konstruktivt». Forskerne mener dette kan oppfattes som å pålegge den enkelte en form for selvsensur.
− Kan det være at dere legger for mye i et enkeltord?
− Det er selvsagt en mulighet for det, og det vil være ulike svar. Men vi tror publikum er ganske vare for sin egen sikkerhet og hva de tror de kan bli «tatt» for, sier Brinch.
− På den ene siden gir rektor et handlingsrom til å svare, samtidig begrenser han det. Det er viktig å være oppmerksom på et slikt dobbelt budskap, i en tid der vi ser en udemokratisk utvikling i andre land, sier hun.
Forskerne tror også mange hadde fått med seg tidligere kritikk av ARK der det kom frem at det i små enheter hadde vært mulig å knytte svarene til enkeltansatte.
− Videoen er ikke myntet på dem som uredd kan fremme kritikk rett til lederen sin. De som vil se videoen og lytte nøye til ordbruken, er de som alt er usikre, sier Brinch.
Rektor Petter Aasen ved USN henviser videre til Elisabeth Borhaug, personal- og organisasjonsdirektør og ansvarlig for gjennomføringen av ARK i 2019. Hun tror ikke det var intensjonen å legge noen føringer på svarene.
− Men vi får ta lærdom av at noen tolker det slik. Så vi får tenke over hvilke ord vi bruker i neste omgang, og hvordan de kan treffe, sier hun.
Brinch og Ulvestad mener det utspilte seg en maktkamp mellom ledelsen og de ansatte på USN i 2019. Da resultatet av undersøkelsen forelå, fikk lederne tilgang til materialet først, som de så presenterte for de ansatte. Det ligger mye makt i å gi den første fortolkningen av en undersøkelse, mener de.
Forskerne er opptatt av at ledelsen bør åpne opp de ansattes retoriske handlingsrom, fremfor å svekke det.
− Om ledelsen ikke viser de ansatte tillit til at de kan tolke resultatet på en relevant måte, kan det føre til en mistillitsspiral. Jo mindre informasjon du gir folk, jo mindre forventninger får de til at de kan delta. Vi har sett antydningene til dette, sier Brinch.
Borhaug avviser at det ligger en maktforskyvning i en slik måte å behandle resultatene på.
− Dette handler om å gi lederne en mulighet til å kunne forberede seg best mulig faglig dersom det dukker opp spesielt krevende ting i svarene.
− Selve svarene i en slik undersøkelse er bare et utgangspunkt, det er prosessen videre som er det viktige. Hvordan vi kan ta det videre og jobbe med arbeidsmiljøet i det daglige og ned på hver enhet. Og samtidig skape gode diskusjoner underveis, sier hun.
Så hvordan er det å kritisere egen arbeidsplass? Brinch og Ulvestad sier de har kjent på en viss uro, selv om det er en vitenskapelig kritikk de har fremmet.
− Men vi har en forventning om – og en tillit til – at artikkelen skal leses, både kritisk og velvillig, og gjerne bli en satsplanke for en videre debatt rundt demokrati og medvirkning i sektoren, sier Ulvestad.
Og ønsker Borhaug debatten velkommen?
− Det er elementer i artikkelen som vi kan se på ved neste korsvei. Vi kan alltid lære noe. Men det er en forskningsartikkel, og den er deres, sier hun.
Kirsti Godal Undebakke, leder for ARK-sekretariatet, er enig i at ARK i 2019 i for liten grad stilte spørsmål om strukturelle forhold ved institusjonene.
– Ja, det er en helt grunnleggende sammenheng mellom medbestemmelse og arbeidsmiljø. Men mye har skjedd siden da, og det har vært flere revisjoner. Og vi har tatt inn mange av den typen spørsmål som forskerne etterlyser, sier hun.
Hun sier at også spørsmålsstillingen om ledelse er endret. Likevel vil det være nesten umulig å tilpasse godt nok, siden ledelsesstrukturen i sektoren varierer mye.
Det finnes muligheter for å tilpasse undersøkelsen lokalt i form av ekstra spørsmålsmoduler, men spørsmålene kan ikke spesialtilpasses. Det ville gjort sammenstillingen av svarene umulig, sier hun.
– Vi driver forbedringsarbeid hele tiden, sier Undebakke.
