Av Guro Busterud, Ingrid Lossius Falkum, Lina Ingeborgrud og Marte Cecilie Wilhelmsen Solheim, alle medlemmer i Akademiet for yngre forskere
Publisert 10. juni 2020 kl. 14:56
I stadig flere utlysninger til stipendiatstillinger står det at publikasjonsliste skal legges ved søknaden. Et raskt søk på stillingsutlysninger på Jobb Norge viser at dette er gjeldende praksis ved alle de større universitetene i Norge. Utlysningstekstene er basert på universitetenes maler, og NTNU har for eksempel følgende formulering i sin mal for utlysningstekst for ph.d.: «Publikasjoner og andre vitenskapelige arbeider som du ønsker det skal tas hensyn til ved vurdering, må følge søknaden.» I den engelske malen er dette formulert enda tydeligere som et krav: «Publications and other scientific work must follow the application.» Ikke overraskende har dette ført til at ph.d.-utlysninger ved NTNU oppgir at det ved søknaden skal legges ved «fullstendig liste over publikasjoner», «et utvalg av inntil fem relevante vitenskapelige arbeider, inkludert masteroppgaven», eller «inntil fem vitenskapelige publikasjoner». Noen utlysninger er rundere formulert, slik som denne ved Universitetet i Agder: «eventuelle vitenskapelige arbeider, forskning og utviklingsarbeid, samt liste over disse legges ved søknaden». I mal for stillingsutlysninger ved UiO står det at «eventuell publikasjonsliste» kan legges ved søknaden.
Les også: Undersøkelse: Dette ser arbeidsgivere i akademia etter når de skal ansette
Vi mener slike formuleringer i ph.d.-stillingsutlysninger er problematiske, og at de kan få utilsiktede konsekvenser. For det første er det ikke et formelt krav om å ha vitenskapelige publikasjoner for å ansettes som ph.d.-stipendiat. For det andre kan slike formuleringer gi uheldige signaler til mulige søkere og påvirke hvem som velger å søke. I Retningslinjer for ansettelse i postdoktor- og stipendiatstillinger ved UiO fremgår det at det ved vurdering av søkere til stipendiatstillinger skal legges vekt på kandidatenes forutsetninger for å gjennomføre forskerutdanningen (vår utheving). Det formelle kravet for opptak til forskerutdanning er fullført mastergrad med god karakter (vanligvis minst B i snitt). Dersom det oppleves som et krav – eller i hvert fall som en viktig kvalifikasjon – å kunne vise til tidligere vitenskapelige arbeider i form av en publikasjonsliste, kan dette hindre vel så kvalifiserte kandidater i å søke på stillingen. Det kan også være et kjønnsaspekt i slike formuleringer, da det er en kjent sak at kvinner i større grad enn menn kvier seg for å søke stillinger der de oppfatter at de ikke fyller alle kvalifikasjonskravene.
Les også: – Ikke uvanlig at en forsker er midlertidig i 10-15 år
For utlysninger til førsteamanuensisstillinger er det vanlig praksis og en forventning om at søkere skal legge ved oversikt over publikasjoner. I disse utlysningene er det likevel problematisk at det er siste års publikasjoner det legges vekt på. Ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo står det for eksempel i malen for kunngjøringstekster for førsteamanuensisstillinger at man ved vurdering av kvalifiserte søkere vil legge vekt på «vitenskapelig produksjon innenfor [fag og fordypning], med særlig vekt på de siste fem års produksjon». Det å legge særlig vekt på produksjon de siste fem år kan være uheldig for kandidater som for eksempel har fått barn i løpet av denne perioden. Poenget med en slik formulering er, slik vi forstår det, at kandidater skal kunne vise til vedvarende produksjon, og at yngre, lovende kandidater med en mindre omfattende vitenskapelig produksjon totalt sett skal kunne konkurrere med eldre, mer erfarne kandidater.
Les også: Så mye tjener en forsker. Her er lønnsstatistikken for alle stillinger.
Samtidig innebærer en slik tidsmessig avgrensning en kraftfull favorisering av søkere som har hatt en optimal arbeidssituasjon for vitenskapelig produksjon de siste årene, med få andre forpliktelser enn egen publisering. Koronakrisen (og andre ekstraordinære situasjoner) kan dessuten gi ekstra utfordringer når det gjelder vektlegging av siste års publikasjoner; med hjemmekontor får kandidater med omsorgsoppgaver begrensede muligheter for forskningsproduksjon, og dette ser ut til å gjelde kvinner i større grad enn menn, jf. debatten i Inside Higher Ed og Khrono.
Som vi har påpekt, er det flere utfordringer knyttet til utlysninger av vitenskapelige stillinger. Et skritt i riktig retning vil være å utforme malene for stillingsutlysninger på en måte som oppfordrer et bredt spekter av kandidater til å søke. Dersom enkelte arbeidsgivere ønsker å se en eventuell publikasjonsliste hos søkerne, bør det presiseres tydelig at dette ikke er et avgjørende krav for kvalifisering til stillingen. Videre må søkere til førsteamanuensisstillinger oppfordres til å informere om fravær knyttet til svangerskap og omsorg for barn, og dette må tas eksplisitt inn i den sakkyndige komiteens vurdering av vitenskapelig produksjon.
Les også:
