Hun vil at forskere skal ut av cellekontorene

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 10. juni 2018

– Du må tørre å gå inn i noe du ikke vet resultatet av, sier Mari Anna Chatarina Skogland. Hun er en av få forskere som forsvarer aktivitetsbaserte arbeidsplasser.

Mari Anna Chatarina Skogland (33) har «rømt landet». Dagen etter disputasen i arbeidsplassarkitektur ved NTNU sitter hun på en flyplass – et sted hun gjerne jobber – på vei til sitt midlertidige hjemland Sveits. En ferie venter, før hun skal bestemme seg for veien videre i yrkeslivet. Selv er hun fra Finland, men har i senere tid gjort seg bemerket i Norge som en av få akademikere som faktisk forsvarer «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» – den nye arbeidsplassen Statsbygg truer med å innføre i statlige universitets- og høyskolebygg, som innebærer flere åpne landskap, free seating og clean desk. Hennes forskning konkluderer med at aktivitetsbaserte arbeidsplasser kan fungere svært bra, til tross for ansattes motforestillinger.

– Hvordan gikk disputasen?

– Veldig bra. Det var meget hyggelig og ganske mange som var til stede. Vi hadde en veldig god diskusjon.

– Ja, det må jo bli gode diskusjoner når du disputerer om et av de mest brennbare temaene ved statlige arbeidsplasser om dagen?

– Ja, det blir det. Det er noe alle kan relatere til, og det er noe som berører alle som jobber på kontor veldig sterkt. Endringer i måten man strukturerer arbeidsplassen på skaper endringer som man må håndtere som person. Og det innebærer at man må bli utfordret til å endre noe som er trygt og sikkert, og som du vet at fungerer. Det skaper mange bekymringer.

Forskerforum besøkte Høgskolen på Vestlandet i høst, der flere har gått over til aktivitetsbaserte arbeidsplasser. Her jobber Lise Tønjum. – Jeg er såpass ny her at jeg blir distrahert med en gang noen kommer inn i landskapet, sier hun. Foto: Paul S. Amundsen

– Har du fått mange negative tilbakemeldinger?

– Ja, ja. Selvfølgelig. Jeg får veldig mye kritikk, særlig fordi jeg har jobbet som konsulent med å implementere disse løsningene samtidig som jeg har forsket på det. Jeg skjønner den, men jeg har en interesse av å fremme dette, fordi jeg ser at det fungerer og at mange får et bedre arbeidsliv når det fungerer. Jeg forstår at folk er kritiske fordi det er malt opp et bilde av at dette ikke er gode løsninger, men det er veldig lite forskning som støtter det. Aktivitetsbasert kontor kom for første gang til Norge for 18 år siden. I Norge er det gjort tre studier på det; en om Telenor, en om en bank i Trondheim, og så er det min studie av Gjensidige, Deloitte og Sparebank 1 SR-Bank. Å bruke forskningen på åpent landskap som argument mot aktivitetsbasert kontor, er utfordrende. Premissene for åpent landskap med fast plass og uten fast plass, er for forskjellige til at man kan sammenlikne dem på en troverdig måte. Det er vanskelig å ha en god debatt når motargumentene ikke er relatert til det vi faktisk studerer og snakker om.

– Så hva har du forsket på?

– Jeg har sett på hvordan man kan lykkes med å skape en positiv organisasjonsendring ved å gå fra cellekontor eller åpent landskap med fast plass til aktivitetsbasert kontor med åpent landskap og free seating. Jeg har sett på hvilke effekter den endringen har i forhold til samhandling, og muligheter til individuelt konsentrasjonsarbeid.

– Og hvordan fungerer overgangen til aktivitetsbasert kontor for konsentrasjonskrevende oppgaver?

– Overgangen er en utfordrende prosess. Den endrer mange av premissene for hvordan vi tradisjonelt har løst konsentrasjonskrevende arbeidsprosesser. Resultatene er veldig avhengig av hvordan arbeidsplassene blir tatt i bruk, og hvordan organisasjonen blir opplært i å jobbe og tenke på en ny måte. Men de som tar det i bruk sånn som det er tenkt, trives veldig godt.

– Hvordan er det tenkt?

– At du velger en plass ut fra behovene du har, setter deg i et stille landskap eller på et møterom når du har behov for konsentrasjon, og i samhandlingssoner når du ønsker det. De som gjør det, trives veldig godt, og opplever også at det forbedrer muligheten til konsentrasjonsarbeid og at samhandlingen får en bedre kvalitet. Men det krever at man må se etter hvilke behov man har, og hvordan man skal strukturere sitt arbeid på best mulig måte. Du må spørre deg selv når du kommer på morgenen «hva skal jeg gjøre i dag, og hvilken arbeidsplass er best for det?»

Les også: Ber regjeringen droppe rigid arealnorm

– Tror du dette kan fungere for forskere?

– Som forsker er arbeidet veldig variert. Noen ganger må du sitte og skrive, og da er du mer sensitiv for støy og forstyrrelser. I andre perioder har du større behov for samhandling, og da er behovet noe annet. Du må vurdere hva du trenger i dag. Men de som ikke tør å gi slipp på plassen sin, som fortsetter å jobbe som de har gjort, mistrives veldig ofte i disse løsningene. Poenget mitt er at det ikke er avhengig av de fysiske løsningene, men hvordan organisasjonene klarer å ta løsningene i bruk på riktig eller feil måte.

– Det høres ut som at du mener alt handler om vilje, men har ikke personlighet noe å si for hvordan man klarer å jobbe på en god måte?

– Det er litt vanskelig å si. Noe handler nok litt om man er ekstrovert eller introvert. De som er mer sensitive og på den introverte siden, har mye større utfordringer med å akseptere at de ikke har fast plass, mens ekstroverte har lettere for å tilpasse seg de nye arbeidsplassene. Men det handler også mye om kultur. Kulturer som har mye fokus på samhandling og samarbeid, har lettere for å ta i bruk disse løsningene. Disse løsningene møter mest motstand i kulturer som er individfokusert.

Les også: – Man vet ikke konsekvensen av åpent kontorlandskap

– Har ikke nettopp universiteter og høyskoler en slik individfokusert kultur i mange tilfeller?

– Jo. Derfor er nok kulturtrekket hos forskningsmiljøer det mest utfordrende. I akademia er konsentrasjonsarbeid en veldig viktig verdi. Man skal være helt ærlig på at disse løsningene ikke er for alle ennå. Men jeg tror at vi i løpet av en 10-20 år vil se en drastisk økning og at dette vil være normalen i privat sektor. Så får vi se om akademia henger med i utviklingen.

– Det er kanskje fordomsfullt, men jeg klarer bare ikke å se for meg at vi skal kaste alle eldre professorer ut av kontorene sine.

– Vi har ikke sagt at alle professorer må ut i landskap. Det er problematisk når vi snakker om disse løsningene: Vi drar alle over samme kam. Det kan fungere at noen har cellekontor, men vi vet også at andre, som meg som jobber aktivitetsbasert, har stor nytte av å jobbe på en annen måte. Vi må heller spørre om vi må ha en lik løsning for alle og ta hensyn til forskjellige behov.

– Forskningen som har blitt trukket frem i denne debatten har vist at kontorlandskap er forbundet med produksjonsfall og økte arbeidsmiljøproblemer. Stemmer ikke dette?

– Den stemmer i noen situasjoner, men ikke alle. Problemet med den forskningen som har kommet frem, er at vi ikke har noen mulighet til å vite noe om kvalitetene ved kontormiljøene. Det står lite om hvor mange ansatte det er, størrelse på kontorene, hvilke muligheter det er for å trekke seg tilbake. Det eneste det står noe om er om kontorene er åpne eller lukket. Den eneste tydelige forskningen vi har, som sammenlikner syv forskjellige typer kontormiljø, viser at de som skårer høyest, er enkeltkontor og aktivitetsbaserte kontorer.

– Hva skyldes det?

– Det henger nok litt sammen med den forskningen som viser at åpent landskap med fast plass er utfordrende. Du kommer til å bli forstyrret, og det vil være situasjoner hvor omgivelsene er for rotete. Aktivitetsbaserte kontorer skårer høyere fordi du har personlig frihet til å velge om du vil sitte i et miljø som er stille, eller i et miljø hvor du kan snakke med andre. Et interessant funn i min doktorgrad er fra en studie hvor vi spurte folk hva de foretrakk best. 80 prosent svarte den løsningen de allerede hadde da vi spurte dem, enten det var enkeltkontor, åpent landskap med fast plass eller aktivitetsbasert kontor. To år etter at de hadde endret løsning svarte 80 prosent at de ikke ville gå tilbake til fast plass og enkeltkontor. Det sier noe om at vi helst foretrekker det vi har, for det er det vi kan relatere til.

– Men så er det de stakkars 20 prosentene som mistrives i aktivitetsbasert kontor, da?

– Ja, men det er jo også «de stakkars 20 prosentene» som mistrives på cellekontorer. Men de har nok lettere for å akseptere at de sitter i cellekontorer enn de som mistrives i åpent landskap. Jeg mener man skal ha stor respekt for det, og derfor er det viktig at det kan bli gjort noen unntak. Kanskje særlig i akademia.

– Nå tror jeg brått du kan få noen flere venner i akademia…

– Men unntaket kan ikke bli regelen. Jeg mener at du ikke kan si at det ikke vil fungere for deg før du virkelig har prøvd det. Du må ta et «leap of faith». Du må tørre å gå inn i noe du ikke vet resultatet av.

Les også: