– Ikke en menneskerett å være forsker

Av Jørgen Svarstad

Publisert 8. juni 2018

I akademia får svake forskere og dårlige forelesere fortsette som før. De bør omplasseres, mener Christine Meyer.

– Det er ikke noen menneskerett å være forsker og å forbli forsker. Vi har både gode og dårlige forskere. Og jeg mener det bør være en viss darwinisme i akademia, ved at man legger ned svake forskningsmiljøer og omplasserer svake forskere, sier professor i strategi og ledelse Christine Meyer til Forskerforum.

Som sjef for Statistisk sentralbyrå forsøkte hun selv å omplassere forskerne som publiserte minst, fra forskningsavdelingen til statistikkavdelingen. Det ble det bråk av. Enden på visa ble at omorganiseringen ble stanset og Siv Jensen ba henne om å trekke seg.

Les også: Christine Meyer:  Kan gjøre dette fordi jeg kan gå tilbake som professor

– Det svakeste får overleve

Men tilbake i sin gamle professorstilling på Norges Handelshøyskole ypper hun til bråk i igjen. I kronikken «Behov for litt darwinisme i akademia»  i Dagens Næringsliv (bak betalingsmur) skriver hun:

«Noe av svakheten ved det norske systemet i dag er at vi lar det svakeste få lov til å overleve. Forelesere som gjør en dårlig jobb overfor studentene, forskere som ikke publiserer og tar del i den internasjonale kunnskapsutviklingen, og studier som nesten ikke tiltrekker seg studenter – alt får fortsette som før. For å heve kvaliteten må vi tørre å legge ned studier og finne andre oppgaver til forskere og forelesere som ikke leverer, samtidig som vi gir flere ressurser til dem som lykkes.»

– Hva mener du for eksempel man skal gjøre med en forsker som publiserer veldig lite?

–  For det første er det et lederansvar å ta tak i. Folk kan være dyktige til å undervise, og man kan ha perioder der man underviser mer og forsker mindre. Det kan være noen som ikke egner seg for noen av delene, og da må man prøve å finne andre løsninger, enten i eller utenfor institusjonen, sier Meyer.

Hun fortsetter:

–  Man kan også legge ned studier, eller høyskoler for den saks skyld, som ikke tiltrekker seg studenter eller produserer god forskning. Hvis en høyskole har veldig svak søkning over år, bør det få noen konsekvenser. Man må tørre å gi ressurser til de gode for å styrke dem, men da må man også våge å ta fra de svake.

Mener valgt rektor gjør det vanskelig

Meyer mener ledelsen så tidlig som mulig må ta tak i ting som ikke fungerer.

– Men insentivene for å ta tak i slike ting i sektoren har vært svake . Det er blant annet på grunn av modellen med valgte ledere, som gjør det lite fristende å ta tak i denne type problemer. Det har vært årevis med unnfallenhet og svikt i lederansvaret, sier hun.

Hun minner om at Norge har brukt mye ressurser på å bygge ut kapasiteten i høyere utdanning. Nå må vi satse mer på kvalitet, sier hun. Dette skrev også Produktivitetskommisjonen, som Meyer satt i, i sine anbefalinger. Kommisjonen, som la frem sin siste rapport i 2016, stemplet norsk forskning og høyere utdanning som nokså middelmådig. Og på tirsdag, da OECD la frem en rapport om høyere utdanning i Norge, ble den igjen stemplet som middelmådig. Meyer understreker at hun ikke tar til orde for å skalere ned utdanningstilbudet, hun vil ikke at færre skal ta høyere utdanning.

Er uenig med Meyer

Professor Dag O. Hessen. Foto: Julia Loge

Dag O. Hessen har blant annet har skrevet om publiseringspress i boken Sannhet til salgs. Som biologiprofessor kjenner han sin Darwin, men han er ikke helt med på Meyers beskrivelse av at «det svakeste får overleve».

 Det finnes klart personer som publiserer lite eller ingenting, . Men nå er nåløyet for å komme inn i akademia blitt så trangt, og det har blitt sånn press på å publisere, at jeg tror dette er er et forbigående problem.  

Han støtter heller ikke uten videre omplassering av uproduktive forskere.

– Da må man se på grunnen til at de ikke publiserer. Men folk kan gjøre en fremragende jobb på andre områder, for eksempel for studentene.  Hvis de både publiserer lite og heller ikke er aktive med undervisning eller noe annet på instituttet, bør man kanskje vurdere det.

Må man både forske og undervise?

Christine Meyer  stiller også spørsmål ved forelesere også trenger å være forskningsaktive.  Det er ikke sikkert de beste forskerne også alltid er best til å undervise, sier hun.

– Noen er veldig dyktige til å forelese, og bør kanskje rendyrke det. Jeg tror vi må stille spørsmål ved om vi skal ha forskningsbasert undervisning på ethvert studium. Særlig kan en stille spørsmål ved behovet for forskningsbasert undervisning inne profesjonsstudier, mener Meyer.

– Når vi skal utdanne svært mange, må vi også se på hva som motiverer studenten for å komme seg gjennom et studieløp. Innenfor enkelte fag synes jeg man har gått litt for langt i å forsøke å akademisere faget, sier hun.

Men Dag O. Hessen synes det er viktig å holde fast ved at ansatte både skal forske og undervise.

– Fordi prestisjen ligger så til de grader i publisering, risikerer vi å få et slags A-lag med forskere og B-lag med undervisere. Jeg tror også man underviser bedre hvis man også forsker, sier han.

Les også: https://www.forskerforum.no/undervisarane-er-mest-nogde-med-seg-sjolve/