Av Andreas Ervik
Publisert 5. oktober 2023 kl. 18:14
«Den som har opplevd en slåttemark en varm sommerdag, glemmer det ikke.» Slik etableres det særegne, og nå sjeldne, ved blomsterenger. Norske blomsterenger påpeker at 90 prosent er forsvunnet, spesielt de siste femti årene er enga blitt en særlig truet naturtype. Enga krever annen innsats enn å overlates til naturen eller til moderne parkdrift.
Fagbokforlaget, 2023
192 sider
Veil. pris: kr 579
Forfatterne er fra Høgskolen på Vestlandet, Naturhistorisk museum, Norsk institutt for bioøkonomi og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Erfaringen fra ulike deler av landet trengs siden det fins en rekke hovedtyper og lokale variasjoner av blomsterenger. De blir slik en historisk kilde til regional identitet. Engene er urgammel natur som jordbruket har forsterket. Slåttemarker fulle av blomster var lenge nødvendig for beitedyr, men med traktor, kunstgjødsel og stordrift ble markene omgjort til monokulturer.
«Selv på Ås kan det altså være utfordrende å overbevise om å la enger og ikke plen dominere.»
Boka tilbyr likevel ikke kulturkritikk av modernisering og effektivitetsmaksimering. Overraskende lite negativt er det også om det som vel er en hovedkonkurrent til enger og slått: gressplener og klippere. Et av bokas mange nydelige bilder viser en nylig etablert eng ved NMBU. Men det nye parkanlegget viser ikke hovedsakelig, i motsetning til hva forfatterne hevder, at det er tilrettelagt for blomstereng. Isteden er det gressplenen som lyser i bildene. Selv på Ås kan det altså være utfordrende å overbevise om å la enger og ikke plen dominere.
Å, den som hadde fått borettslag og parkvesen til å lese dette for å motiveres til å forsake plener så markblomstene kunne gro! Tidlig og tydelig etableres det hvorfor enger bør gjenskapes: for biomangfold av insekter, og for at de fleste sommerfugler har enga som habitat. Det bør være tilstrekkelig til å gjøre enhver til eng-entusiast. Det samme burde bildene av fargesterke tepper av sommerlykke.
Boka er tett av informasjon, men likevel lettlest. Leseren får praktiske råd om jordsmonn, klimaforhold, stedegne planter og metoder. Det lengste kapitlet viser «forbildeenger», og er lite lesbart som sammenhengende tekst. Samtidig er det også noe vanskelig å forstå hvordan det skal nyttiggjøres selv som oppslagsverk, med mindre man allerede vet hvilken engtype som er stedsegnet.
Kompleksiteten kan gi inntrykk av at det er utfordrende å etablere og vedlikeholde enger. Men forfatterne påpeker også hvordan enger ligger som latente muligheter i plener. Hver sesong gleder jeg meg over en skråning i borettslaget der gressklipperen ikke når, og som dermed bugner av blåklokker. Tidlig sommertørke har i år ført til lite klipp og bedre vilkår for markblomster enn for gress.
Randsoner kaller forfatterne slike steder. I veikanter slås det kun et par ganger årlig, noe som gir et blomstrende mangfold. Veikanter er altså blant våre edleste former for kulturarv! Kimen til denne innsikten ligger i boka, men forfatterne våger ikke den slags kraftige formuleringer. Spredt i de to første kapitlene ligger slike kimer til kulturhistoriske innsikter. Deretter blir boka for tettgrodd av vekster og for næringsmettet til å gi grobunn for andre enn dem som allerede er godt på vei i å anlegge blomstereng. Nå som denne boka er på plass, er det lov å håpe at forfatterne vender oppmerksomheten mot en bredere anlagt innføring i blomsterengenes kulturhistoriske og økologiske betydning.
