Publisert 26. november 2021 kl. 08:32
– Jeg kan trygt si at jeg veldig ofte jobber mer enn 40 timer i uka, sier Elisabet Garcia Gonzalez, stipendiat ved Universitet i Oslo (UiO).
Spanske Gonzalez startet på doktorgraden i lingvistikk høsten 2019. Hun forteller at hun rett som det er, kan bli sittende igjen på kontoret utover kvelden. Men egentlig er det ikke så lett å beregne antall timer:
– Selv om man ikke er offisielt på jobben, så går man ofte rundt og planlegger eller tenker på ting man skulle ha gjort. Det er en slags gråsone, sier Elisabet Garcia Gonzalez.
I november kom forskningsinstituttet Nifus tidsbruksundersøkelse for 2021, der de har samlet data på hvor mye tid forskere i ulike stillingskategorier bruker på forskning og utvikling (FoU) og andre arbeidsoppgaver. For første gang har de sett på forskjeller i tidsbruk mellom norske statsborgere og ikke-norske statsborgere.
Og det er forskere som Gonzalez som bruker mest tid på jobben:
– Utenlandske forskere jobber mer enn norske, sier Kaja Kathrine Wendt, seniorrådgiver ved Nifu.
Ikke-norske stipendiater jobber i snitt to timer mer i uka enn norske stipendiater. Det er særlig de utenlandske mennene som trekker snittet opp: De jobber i snitt over 45 timer i uka. Blant postdoktorer er det mer jevnt.
– Stipendiater jobber mindre enn de andre kategoriene, men likevel 7–8 timer mer enn en normal arbeidsuke, sier Wendt.
Den største forskjellen finnes riktignok på professornivå.
– De som jobber aller mest, er kvinnelige utenlandske professorer. De jobber mer enn 50 timer i uka, sier seniorrådgiver ved Oslomet, Hebe Gunnes, som sammen med Wendt har jobbet med undersøkelsen.
Men det er særlig ett funn som overrasker Nifu-forskerne:
– Det har jeg klødd litt i fingrene med å komme ut med, starter Kaja Wendt, og fortsetter:
– Det har blitt diskutert om andelen utenlandske forskere er for høy, og at de ikke bidrar så mye til samfunnsdebatten. Men tallene de oppgir viser helt klart at de bidrar mer til formidling enn norske forskere over hele linja, og særlig de som er i rekrutteringsstillinger, sier Wendt.
Det kan Elisabet Garcia Gonzalez fortelle mer om. Hun forsker på flerspråklighet og kognisjon hos barn, et tema hun synes er viktig å gjøre tilgjengelig for allmenheten.
– I løpet av mine to år som stipendiat, har jeg vært med på å organisere eller deltatt i minst fem arrangementer, pluss at jeg har opptrådt i flere radio- og avisintervjuer.
Som representant for de vitenskapelige ansatte i UiOs universitetsstyre, bruker hun også en del tid på å sette seg inn i det som skjer på universitetet, for eksempel diskusjoner rundt den nye klimastrategien, eller hvorvidt stipendiater og postdoktorer bør få forlenget stillingen som følge av pandemien.
Dermed legger hun inn en ekstra innsats i å følge med på hva som skjer i samfunnsdebatten.
– Det har blitt rutine å lese aviser, delta i diskusjoner og være med på arrangementer, slik at jeg kan plukke opp temaer som jeg bør ta opp i styret.
Men de utenlandske forskerne er ikke alene om å jobbe langt mer enn en normal arbeidsuke:
– Forskere jobber mye mer enn en normal arbeidsuke, og slik har det vært lenge, sier Kaja Wendt.
– Alle stillingskategorier jobber mer enn 37,5 timer i uka, legger kollega Hebe Gunnes til.
Forrige undersøkelse kom i 2016. Da viste dataene at forskere jobbet litt mindre enn i 2010. Men nå har dette gått litt opp igjen.
– Det kan kanskje skyldes korona, sier Wendt, og sikter til at tidligere undersøkelser har vist at merarbeidet har økt under pandemien.
Undersøkelsen viser også at tiden til FoU gikk ned for alle i 2020–2021. I stedet har arbeidstiden gått med til undervisning og formidling.
– I kommentarfeltet ser vi at mange oppgir at mye tid har gått til å tilrettelegge for digital undervisning, sier Wendt.
– Er det noen funn som skiller seg fra tidligere år?
– Ja, tiden brukt på formidling har økt. For FoU-tunge stillinger, som postdoktorer og stipendiater, har det vært størst nedgang i tid til FoU, sier Wendt.
