Flertallet av ferske teknologer er vanskelige å sikkerhetsklarere

Av Julia Loge

Publisert 3. april 2019

Frykten for «spionforskere» gjør at flertallet av ferske teknologiforskere ikke kan slippes forbi sikkerhetsmuren.

– Det verste som kan skje, er at nasjonen Norge står uten kompetanse på områder som er kritiske for landets sikkerhet, sier John-Mikal Størdal.

Han er administrerende direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). For mange er FFI en ettertraktet arbeidsplass med mye forskning og høy nasjonal interesse. Men noen stillinger er vanskelige å besette. For selv om det aldri før har vært så mange som tar doktorgrad i teknologiske fag, så er det ikke nok til å mette et kunnskapstørst arbeidsmarked. Og FFI har ytterligere ett problem: Deres ansatte må kunne sikkerhetsklareres. I mange tilfeller betyr det at de må ha norsk statsborgerskap. Mange av de rundt 500 ansatte jobber med teknologi som andre land helst ikke skal vite for mye om. Cybersikkerhet, kampfly og kjernefysiske trusler er stikkord fra organisasjonskartet.

Må sikkerhetsklareres

Fakta

Sikkerhetsklarering: 

I en sikkerhetsklarering vurderes pålitelighet, lojalitet og dømmekraft.

• Dette gjelder hovedsakelig i Forsvaret, men også i det sivile, både utenriks og infrastruktur.

• Over 30 000 klareres hvert år.

• Tre nivåer: konfidensielt – hemmelig – strengt hemmelig

• Jo høyere nivå, jo flere opplysninger kreves: for eksempel politisaker, pengespill, rus, utenlandsopphold og psykisk sykdom. Søkere må også svare for sin nærmeste familie.

• I mange tilfeller vil det si at kun norske statsborgere kan klareres, fordi en klarering krever informasjon som er vanskelig å innhente fra andre land.

Kilde: Nasjonal sikkerhetsmyndighet

– Det er en utvikling mot et enda mer teknologisk avansert forsvar. Spesielt vil utviklingen innenfor elektronikk og kommunikasjonsteknologi få stor påvirkning på den videre utviklingen av forsvarssektoren. Da trengs det flere som kan og forstår automatisering, selvkjørende farkoster, kunstig intelligens og håndtering av store data. Den trenden vil fortsette, og kanskje til og med øke. I sum er behovet for kompetanse stort, sier Størdal.

Han mener stadig flere samfunnsområder vil oppleve det samme dilemmaet framover, blant annet fordi norsk akademia blir stadig mer internasjonalt, og trusselsituasjonen i verden har endret seg.

– Det er en økende utfordring å få tilgang på kvalifiserte søkere som kan sikkerhetsklareres til forskerstillinger, sier han.

Typisk norsk å være tysk

Helt siden toppen i 1997 har antallet norske statsborgere som tar doktorgrad i teknologiske fag, sunket, og i 2018 sto utenlandske statsborgere for to av tre disputaser. Det setter Størdal i en knipe.

At stadig flere tar doktorgrad, kan «i stor grad tilskrives at flere utenlandske statsborgere disputerer ved norske læresteder», ifølge årets doktorgradsstatistikk fra NIFU. 36 utenlandske statsborgere fullførte en doktorgrad i Norge i 1990. I fjor fikk 1564 studenter tittelen doktor, og aldri før har så mange av dem vært utenlandske statsborgere, totalt 42 prosent.

I flere fagområder er det dermed flere utenlandske enn norske som tar doktorgrad. Teknologiske fag var først ut, allerede i 2011 var utlendingene i flertall.

At stipendiater og postdoktorer i Norge regnes som ansatte med lønn, sykepenger og pensjonspoeng, gjør Norge attraktivt. NIFUs statistikk viser videre at den gjennomsnittlige utlendingen i norsk akademia er en ung, midlertidig ansatt vest-europeisk mann, for eksempel en tysker.

Men nest etter Europa er det Asia som bidrar med flest til doktorgradsstatistikken. I fjor fullførte 80 kinesere og iranere doktorgraden i Norge, og 100 andre kom til Norge for å bli postdoktor.

Det er her det begynner å bli vanskelig for Størdal og flere andre. Disse studentene vil vanskelig kunne få sikkerhetsklarering, og flere av landene er det ekstra utfordrende å samarbeide med.

På PSTs liste

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) advarer mot forskere fra land med det som omtales som «særlig aktive» etterretningstjenester. Dette omfatter blant annet Russland, Iran og Kina.

«Vi vurderer det som sannsynlig at land det er knyttet bekymring til med tanke på mulig utvikling av masseødeleggelsesvåpen, vil plassere studenter og forskere i norske kunnskapsinstitusjoner også i 2019», skriver PST i årets trusselvurdering.

– Har dere konkrete saker nå med utplassering og rekruttering på forskningsinstitusjoner?

– Ja, svarer Annett Aamodt, seniorrådgiver i PST.

Mer kan hun ikke si om hvilke land eller fagområder det gjelder, men i trusselvurderingen står det: «Disse landene vil videre kunne forsøke å rekruttere personer som allerede er tilknyttet institusjoner som har kunnskapen de trenger. Rekruttering kan bli forsøkt gjennomført frivillig eller ved bruk av press eller trusler mot familie eller venner.»

– Hva kan egentlig en «spionforsker» få til? Er ikke universitetsforskning stort sett offentlig og publisert i tidsskrifter?

– Det er i beste fall en naiv holdning, vil nok mange av dem som jobber her, si, sier Aamodt.

Mener PST tok feil

En av dem som har fått merke PSTs skepsis, er iranske Hamideh Kaffash. Nå er det like før 34-åringen leverer avhandlingen sin i metallurgi ved NTNU, men oppstarten gikk ikke på skinner.

For noen år siden ble mange iranere stoppet fra å jobbe og studere i Norge, fordi Norge er forpliktet til å hindre at iranske forskere tilegner seg og eksporterer kunnskaper som kan brukes i landets atomvåpenprogram.

– NTNU og veilederen min støttet meg, det betydde mye, forteller Hamideh Kaffash om da PST ville nekte henne visum. Foto: Kristoffer Furberg

– NTNU og veilederen min støttet meg, det betydde mye, forteller Hamideh Kaffash
om da PST ville nekte henne visum. Foto: Kristoffer Furberg/Universitetsavisa

Midt i dette, i 2014, kom hun til NTNU for å ta doktorgrad. Men visumet kom ikke, fordi PST fryktet at hennes forskning kunne bryte eksportforbudet. Kaffash måtte forlate landet, men tok saken til retten. I mellomtiden fant hun seg jobb i Iran og jobbet med doktorgradsprosjektet sitt. Og så, like før ankesaken kom opp i lagmannsretten, ble sanksjonene mot Iran endret, og Kaffash fikk komme tilbake til Norge. Da var hun ikke lenger sikker på at hun ville.

– Advokaten min sa: «Hamideh, hvis du ikke kommer tilbake, så vil ingen få vite at det ikke er noe galt med deg.» Mannen min sa også at nå må du vise at det ikke er noe i veien, sier Kaffash til Forskerforum.

Likevel var det godt å komme tilbake til labben på NTNU og oppleve støtten fra kollegaer.

– Jeg prøver å glemme det som skjedde, men når jeg tenker på det, blir jeg virkelig lei meg og av og til sint, forteller Kaffash opprørt.

– Jeg fikk migrene på grunn av presset. Det hadde jeg aldri hatt før, men jeg får det fortsatt.

Kaffash er også redd for at utsettelsen gir henne en ulempe i arbeidsmarkedet, siden hennes jevnaldrende har fått to år lenger med erfaring.

– Men nå er jeg her, jeg jobber med det samme, jeg er den samme personen, jeg har ikke endret noe. Det betyr at PST gjorde en feil, hevder Kaffash.

– Jeg skjønner ikke hvorfor de er bekymret for eksport av sensitiv teknologi. Det er ikke sensitiv teknologi i Norge. Hvis vi ville spionere, hvorfor skal vi dra til Norge? Vi burde dra til et land med høyteknologi, som USA, sier hun.

Vil bli verdensledende

Kina er et annet av landene som har fått mye oppmerksomhet fra PST. I fjor høst anslo en uavhengig australsk tenketank at over 2500 kinesiske forskere med bånd til det kinesiske militæret hadde reist ut for å jobbe i andre land i årene mellom 2007 og 2017. Først og fremst har de reist til engelskspråklige land og til Tyskland og Singapore.

For to år siden kom ytterligere en kompliserende faktor. Da innførte Kina en lov som pålegger egne borgere å bistå myndighetene sine under utenlandsopphold, slik at forskere ikke kan nekte å hjelpe militæret eller etterretningen. Det bor nesten 6000 kinesiske statsborgere i Norge, og for de fleste av dem, inkludert forskere Forskerforum har snakket med, er nok ikke dette en problemstilling i det daglige.

Men Størdal er bekymret for Kinas satsing på teknologi og kunstig intelligens.

– Kina vil bli verdensledende, og det kommer de til å klare på flere områder. De har ressursene og ikke de samme restriksjonene som vi heldigvis har i Europa, sier Størdal og viser blant annet til Kinas innsamling og bruk av store mengder data om egne borgere.

Ifølge Størdal har landene i «Vesten» vent seg til å ha det teknologiske forspranget, men det er i endring nå, fordi Kina satser så mye. Han er ikke i tvil om at det vil få store konsekvenser for Norge på sikt.

– Vi må venne oss til en ny situasjon der det kan skje ting vi ikke forstår, simpelthen fordi vi ikke har den nødvendige kunnskapen og kompetansen. Det er dramatisk for oss.

Utdanner selv

For å sikre seg den nødvendige kunnskapen har FFI blitt nødt til å ta egne grep. Det kan være vanskelig å få tak i forskere når 80 prosent av søkerne siles ut på grunn av manglende kompetanse eller fordi de ikke kan sikkerhetsklareres, opplyser FFI.

– Vi har god erfaring med å rekruttere personer som er gode i basisfag, for eksempel elektronikk, matte eller fysikk, og som er motiverte for å videreutvikle seg inn mot nye fagområder. Vi bygger da på med kurs og videreutdanning, sier Størdal.

FFI henter inn studenter i god tid før de er ferdig utdannet, og hvert år får studenter på bachelor- og masternivå sommerjobb hos FFI. Sondre Engebråten har vært én av dem.

– Jeg var sommerstudent i to år, det er verdens lengste jobbintervju. Men jeg fikk oppleve miljøet som var her, og det var viktig for meg da jeg valgte dette arbeidsstedet.

Sondre droneflyger

Med en mastergrad i datateknologi fra NTNU vet Engebråten at hans kunnskap gjør ham attraktiv på arbeidsmarkedet. Han fikk flere jobbtilbud fra industrien før han var ferdig utdannet, men FFI kunne tilby fast stilling med avtale om å ta en doktorgrad underveis.

– Og jeg kan nesten garantere at du får større kreativt rom på FFI enn i industrien, sier han.

En sverm med intelligente droner er Sondre Engebråtens doktorgradsprosjekt. Foto: Naval Postgraduate School.

En sverm med intelligente droner er Sondre Engebråtens
doktorgradsprosjekt. Foto: Naval Postgraduate School.

Engebråten viser fram prosjektet sitt. 20 droner ligger i stativer. De har fått radiosendere sånn at de kommuniserer med hverandre, slik en bisverm gjør. Små, egne datamaskiner gjør at de selv kan grovsortere sensorinformasjonen og se etter avvik. Dermed vil også ett enkeltmenneske kunne overvåke 20–30, kanskje 100 droner, i stedet for å styre én. Da kan de effektivt overvåke store områder. En sverm av droner kan også brukes til andre formål, som å forstyrre andre staters kommunikasjon.

Men Engebråten har valgt et prosjekt som er på utsiden av instituttets hemmeligste arbeid. Å holde seg til det ugraderte gir ham mye større muligheter til å samhandle med akademia og utlandet.

– Jeg har valgt å ta en doktorgrad. Den skal per definisjon være publiserbar, så desto mindre gradert materiale jeg forholder meg til, desto bedre. Men jobber du på FFI, får du jo innsikt i ting, og da må du stille spørsmål ved om det du jobber med, kan publiseres.

Gjelder hele statsforvaltningen

Med den nye sikkerhetsloven som kom i år, kan det oppstå behov for forskere som kan sikkerhetsklareres i flere sektorer. Den gamle loven la vekt på å beskytte gradert informasjon, den nye inkluderer informasjonssystemer, infrastruktur og objekter av sentral betydning for nasjonal sikkerhet. Dermed kommer langt flere deler av samfunnet inn under loven, for eksempel strøm, vann, samferdsel og sentrale deler av statsforvaltningen.

– Generelt så er behovet for forskere med klarering en utfordring for hele statsforvaltningen, mener Størdal.

PST bekrefter at i tillegg til norsk forsvars- og beredskapssektor er sentrale deler av statsforvaltningen og den kritiske infrastrukturen interessante for utenlandsk etterretning i Norge.

Meritokratiets utfordring

For Størdal er det et åpenbart dilemma mellom globalisering og nasjonal tenkning. Universitetene skal rekruttere de beste, og når det kommer 100 søkere til én stilling og bare tre av dem er norske, skal det mye til at det er en av dem som får stillingen.

– Universitetet skal være åpent, men oppfyller de samfunnsoppdraget hvis en stadig større del av dem som utdannes, er utenlandske statsborgere? Jeg synes det er en krevende, men spennende problemstilling, sier Størdal.

– Mangfold i et kompetansemiljø er grunnleggende positivt, og universitetene er helt avhengige av internasjonalisering, stor åpenhet og frihet til å ta inn de beste. Men hvis en leser PSTs trusselvurdering, så peker de på at blant annet Russland og Kina bevisst utnytter denne åpenheten strategisk. Hvor skal en legge seg mellom dette? spør han.

I fjor fikk NTNU og Simula UiB mulighet til å sette kompetansekravet på andreplass. 24 stipendiat- og postdoktorstillinger ble øremerket søkere som kan sikkerhetsklareres.

– Det er unntaksvis at vi gir så konkrete føringer på bruken av rekrutteringsstillinger, men innenfor kryptologi har vi over tid sett at mange av dem som får doktorgradsstipend, i utgangspunktet vil slite med å få norsk sikkerhetsklarering, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) til Forskerforum.

– Når det gjelder andre fagområder, så har vi ikke vurdert om det er behov for slik tilrettelegging, legger hun til.

  • Les også: