Av Rune Johan Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen
Publisert 28. september 2023 kl. 10:33
Vestlandets forskerskole for pedagogikk- og utdanningsforskning (WNGER II) ble etablert 23. august 2018 for å styrke forskerutdanningen på tvers av sju universitet og høyskoler på Vestlandet. I denne forskerskolen har man også hatt et økende fokus på å tilby doktorgradsveiledere kurs, seminar, workshops og så videre, samt å forbedre kunnskapsgrunnlaget om doktorgradsveiledere. Dette har man delvis tematisert gjennom mer generelle perspektiv om intensjoner og realiteter, digital undervisning og etter hvert stipendiaters erfaringer.
Øke kunnskapsgrunnlaget
I vår siste studie har man rettet dette mer spesifikt inn mot «hvor skoen trykker» for dagens doktorgradsveiledere, og hvor respondentene er fra ulike universitet og høyskoler i hele Norge. Fire av ti veiledere er fra helseutdanninger, fire av ti fra pedagogikk/utdanningsvitenskap og to av ti fra humaniora og samfunnsvitenskap. Det er en eksplorativ casestudie (Mixed Method Research), altså en studie som baserer seg på ulike typer empiriske data innenfor et avgrenset utvalg: en generell survey, elleve intervju, to fokusgruppeintervju, en spesifikk survey, samt feltsamtaler under tre veilederseminar og fire doktorgradskurs og supplerende data i 2022–2023. Studien ble presentert på en internasjonal konferanse i sommer og blir publisert i høst.
«Internasjonal forskning viser at doktorgradsveiledning er underteoretisert og mangler et solid kunnskapsgrunnlag.»
Forskning eller undervisning?
Internasjonal forskning viser at doktorgradsveiledere verdsetter doktorgradsveiledning høyt. Det samme viser denne studien, hvor doktorgradsveilederne uttrykker at både de selv, stipendiatene og institusjonen verdsetter doktorgradsveiledning svært høyt. Sju av ti mener doktorgradsveiledning er en av de tre viktigste faktorene for at stipendiater skal klare å fullføre doktorgraden, og dette er også blitt løftet frem i andre studier.
Tre av ti mener doktorgradsveiledning er en del av undervisningsdelen i arbeidsplanene ved universitetene, en av ti mener det er en del av forskningsdelen, og seks av ti mener det er begge deler. I en bok om veiledning skriver Moira Peelo at «hvis forskning oppfattes som viktigere enn undervisning, og veiledning er resultatet av suksess innen forskeridentiteten, kan det være motstand mot å se veiledning som en form for undervisning».
Stor variasjon i timetall
Lignende tendenser avdekkes også i andre studier, og dette er noe som også kan avspeiles i hvilken grad doktorgradsveiledning er synliggjort som en del av undervisningsdelen av arbeidsplanene til vitenskapelig ansatte. Her er det i vår studie åpenbart stor variasjon når det gjelder doktorgradsveilederes rammefaktorer for sine doktorgradsveiledninger, for i overkant av to av ti har bare mellom null og 20 arbeidstimer på arbeidsplanen per semester som hovedveileder for en stipendiat. Videre ser man at fire av ti har mellom 20 og 40 arbeidstimer, og fire av ti har fra 40 til over 80 timer per semester til dette på arbeidsplanen sin.
Føler seg uforberedt
Internasjonal forskning viser ellers at doktorgradsveiledning er underteoretisert og mangler et solid kunnskapsgrunnlag, og studien vår viser at nesten fem av ti veiledere mener de trenger mer pedagogisk kompetanse i doktorgradsveiledning. Tre av ti av veilederne føler de er uforberedt eller veldig uforberedt på å veilede artikkelbaserte avhandlinger, og tre av ti veiledere føler de er uforberedt på å veilede på «kappen» i en artikkelbasert avhandling. Noe av grunnen til dette kan være relatert til at fem av ti doktorgradsveiledere ikke skrev en artikkelbasert avhandling da de selv tok doktorgraden.
Veiledere ønsker mer kunnskap
Også internasjonalt ser man at nye avhandlingssjangrer kan skape utfordringer, og fire av ti veiledere i vår studie mener at stipendiatene i liten eller svært liten grad er forberedt på å skrive en artikkelbasert avhandling når de begynner som stipendiat. Dette fordrer både at doktorgradsprogrammene og institusjonene prøver å fange opp slike trender i opplæringsdelen til stipendiatene og i veiledernes profesjonelle utvikling. Men nesten fire av ti veiledere uttrykker at deres institusjon sjelden eller veldig sjelden tilbyr etter- og videreutdanning i doktorgradsveiledning (fem av ti nevner at dette skjer av og til). I en slik profesjonell utviklingskontekst nevner tre av ti veiledere at de trenger mer kunnskap om generelle retningslinjer og forskrifter for doktorgradsutdanning, og fire av ti mener de trenger mer kunnskap om den artikkelbaserte avhandlingen, samt akademisk skriving av kappen i en artikkelbasert avhandling.
Kunstig intelligens
Internasjonalt ser man at så lenge man følger Vancouver-konvensjonen, så er sampublisering mellom veileder og stipendiat ganske vanlig og noe som kan gi gode samarbeidsrelasjoner. I vår studie viser det seg at veiledere har ulikt syn på dette ut fra hvilke fagdisipliner de tilhører, bare i overkant av tre av ti sampubliserer med sine stipendiater i stor eller veldig stor grad. Men fem av ti mener at doktorgradveiledere bør sampublisere med sine egne stipendiater. Dette handler også om at akademisk skriving er krevende på ph.d.-nivå, og at slikt samarbeid kan være fruktbart for stipendiatenes fremdrift. I slike akademiske skriveprosesser brukes nå språkmodeller i høyere utdanning i økende grad internasjonalt. En studie blant undervisere, helsearbeidere og forskere viser at fire av ti har benyttet ChatGPT. I vår studie mener tre av ti veiledere at kunstig intelligens som GPT-4 kan være en form for akademisk skrivestøtte for stipendiater, mens nesten fire av ti mener at GPT-4 underminerer stipendiaters læring av akademisk skriving. Feltsamtaler viser at de fleste stipendiatene uttrykker at GPT-4 kan være en god støtte i deres akademiske skriving, men at de også ser fallgruvene med denne formen for kunstig intelligens.
Nasjonalt nedslagsfelt
På basis av våre tidligere studier, samt denne studien, er vi av den oppfatning av at man blir mer «treffsikker» på hvilke etterutdanningsbehov veiledere har når man har et kunnskapsgrunnlag å støtte seg på. Dermed blir våre fem år med årlige veilederkurs nå videreutviklet med flere kursmoduler tilpasset veiledernes ulike behov og ønsker. Det vil si en vifte av varianter – fra de små dryppene med «sharing and caring» i et lunsjseminar eller et halvdagsseminar, via et todagers seminar, til et mer omfattende samlingsbasert kursopplegg over to til fem måneder. Samtidig er det også viktig nå som vi blir en forskerskole med nasjonalt nedslagsfelt (15 universitet og høyskoler), å ha et kunnskapsgrunnlag og en kunnskapsberedskap å navigere ut fra, både med hensyn til ekstraordinære forhold som en pandemi og de nye forventningene og kravene til veilederrollen som er i emning. Derfor legger man vekt på slike tema i vårt tverrinstitusjonelle samarbeid i forskerskolen WNGER II i en tid hvor doktorgradsveiledning på mange måter kan sees i et profesjonsperspektiv.
