Faglig ansatte må lære seg å bruke digitale læremidler. Institusjonene bør få ansvaret for dette, skriver Helge Høivik.
LUKK

Faglig ansatte må lære seg å bruke digitale læremidler. Institusjonene bør få ansvaret for dette, skriver Helge Høivik.

Av Helge Høivik, rådgiver (dosent), Universitetsbiblioteket, Oslomet – storbyuniversitetet

Publisert 1. juni 2022 kl. 07:56

Det trengs en omfattende etter- og videreutdanning av lærerne selv som bygger opp til fellesløsninger i digital transformasjon.

I Forskerforum og andre kanaler peker flere nå på den utfordringa som kom under nedstengningen 2020–22: Vi trenger dybdejobbing med kvaliteten i digitale læreverk.

  • Det gjelder selvsagt faglige krav slik at innholdet står seg i forsknings- og erfarings-basert etterprøving. Men hele digitaliseringsprosjektet vil ende i en blindvei om det settes likhetstegn mellom kvalitet og den noe stive, formalistiske og dypere sett utrygge uttrykksformen som akademikere iblant kan gjemme seg i når man frykter for sitt omdømme.
  • Kvalitetskravet gjelder i like stor grad det faglitterære, multimediale, dokumentfaglige og didaktiske. Tekst- og dokumentkvalitet må defineres for å styrke læreprosessen. Det er noe annet enn å skrive forskningsartikler. Kan vi bli litt løsere i snippen i valg av uttrykk? Så trengs det strammere regi i den institusjonelle organiseringa av produksjonsprosess, kuratering og revisjon.

Studentfokus

Rådende lederideologi er å sette studenten i sentrum. Men da erstattes kunnskapsmål av studenttilfredshet og (deres) synsing. Sett heller fokus på læring som omfatter studentene, men også det faglitterære stoffet, lærernes ferdigheter som forfatter-formidlere og samspillet mellom disse tre elementene.

Da ser vi lett problemet med våre egne digitale skrive- og formuleringsferdigheter. Det må forstås på bakgrunn av gjengs individualiserende undervisningspraksis. Det hjelper ikke at karrierestrukturen er sydd over samme lest med artikkelskriving for forsknings-«papiret». Til det kommer økende press og konkurranse om stillinger og midler.

Etter- og videreutdanning

Med dette som bakteppe vil jeg – lett – problematisere noen punkter i oppslaget med professor Arne Krokan og studieleder Kari Gerhardsen Vikestad i Forskerforum.

Jeg er jo enig i så mye av det de tar opp. Men jeg vil advare mot å legge hovedansvaret for treghet på ledelsen. Det er som å blame the student og så blame the teacher som førstelektor Tone Gregers tar opp rundt kvalitetsproblemer i utdanning i same nummer. Vi trenger et tredje nivå av empirisk analyse og konkrete tiltak.

Da vil vi finne at det ikke mangler teknologi. Det er heller motsatt: Vi har tilgang til stadig mer. Problemet løses heller ikke med stadig flere i brukerstøtte. Det måtte i så fall utvides slik at de som jobber der tar over lærernes jobber.

Etter mitt syn kommer vi altså ikke utenom at det trengs en omfattende etter- og videreutdanning av lærerne selv som bygger opp til fellesløsninger i digital transformasjon.

Med det som premiss, må jeg straks legge til: Det er selvsagt ledelsens ansvar på institusjons- og direktorat-nivå å legge opp til en slik karrierefremmende digital kompetansebygging. Moraliserende pekefinger i retning «ledelsen» løser ingenting.

Må utvikle ny sjanger

TikTok, som har tatt over for andre app-er som Facebook, Instagram og YouTube, er egentlig å forstå som automatisk redigert underholdningsmagasin. Det har en milliard seere. Det definerer ikke, men påvirker digital undervisningssjanger. AT&T (American Telephone and Telegraph Company) lanserte nylig det nye lærestøttesystemet The Achivery som blander tegnefilmer fra Cartoon Network og Disney med e-læringsstoffet fra Kahn Academy. Kahn er kjent for sine gratis online-kurs for skoleverk og universitet. Vi vil jo ikke dit, men bør ta det som en advarsel.

Sjangre opptrer ofte i spenningsfeltet mellom en tørrere normalstil der forfatterstemmen etterstreber det saklig upersonlige på den ene siden, og hvordan målgruppa kommuniserer. Normalstilen har lite rom for følelser, ironi og humor. Men dette er jo noe av preget ved dagens sosiale medier og ungdomskultur. På godt og vondt. Jeg tror vi må løsne på snippen og utvikle holdbart digitalt fagstoff som samtidig er mer lekende og underholdende. Det er jo allerede så uendelig mye å øse av når det gjelder fagstoff i normalstil. Det blir feil å gjenta denne skrivemåten i de digitale læretekstene. De bør heller lages for tettere kontakt og åpnere samtale mellom studenter og lærere.

Sjangere er ikke låst fast til en enkelt skrivestil. De utfordres stadig av behovet for å kommunisere på nye måter og beskrive nye sosiale og tekniske realiteter. Mest kjent er kanskje hvordan selvbiografi- og romansjangeren flyter over i hverandre i skjønnlitteraturen. Forfattere beveger seg ofte i ytterkantene av en gitt sjanger og tar inn elementer fra andre. Det er en form for kantspill. Der er vi nå.

Å overføre skrivemåten for lærebok og artikkel på papir til det digitale mediet kalles jo ironisk for å sette strøm på papiret. Jeg tror ikke det får mange lesere, seere og lyttere. En vesentlig utfordring i digitalisering av høyere utdanning er å utforske og utvikle nye digitale sjangre.

Forslag til program

Jeg forsøker meg derfor på denne programformuleringen. Kunne den tas inn i det nystarta arbeidet med å lage handlingsprogram for Kunnskapsdepartementets digitaliseringsstrategi 2021-25?

  • Universitets- og høyskolesektoren må utvikle bred og spisset etter- og videreutdanning i digital uttrykksevne i sitt eget personale. Man lærer av å gjøre. Hva med praktisk oppstart i januar 2023?
  • Det skjer som eksplisitt og samarbeidsorientert brudd med den eksisterende dypstrukturen av individualiserende undervisningspraksis og den ensidige karrieremuligheten som er etablert via forskningsartikler på «papir». Merittert lærer er ikke tilstrekkelig.
  • Ansvaret for at dette skjer legges på institusjons- og direktorat-nivå som altså sikrer karrierefremmende digital kompetansebygging i hele personalet.

Les flere saker og innlegg i denne debatten: