Av Lars Holden, forskningsdirektør ved Norsk Regnesentral og styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena, FFA
Publisert 27. juni 2022 kl. 10:58
Gisle Andersen, tillitsvalgt ved NORCE, forsøker i Forskerforum 17.6 og 21.6 å lage akademisk frihet til et stort problem i instituttsektoren. Instituttsektoren har jobbet systematisk med forskningsetikk og forskningens frihet gjennom flere år. Jeg har selv vært med å skrive et notat om forskningsetikk knyttet til oppdragsforskning, og Forskningsetisk utvalg i FFA har utarbeidet et diskusjonsnotat om forskningens frihet i forskningsinstituttene. Jeg viser også til FFAs høringsuttalelse til Kierulfutvalget, som snart blir offentlig. Dette arbeidet, som selvsagt må holdes ved like, mener jeg har bidratt til at akademisk frihet ikke er et stort problem i sektoren. Hvis vi gjør dette til et hovedproblem, kan det bli en avsporing i forhold til de store oppgavene til instituttene. Samfunnsutfordringene er større enn på mange tiår, og instituttenes store oppgave er å bidra til å løse disse. Her må vi finne og få gjennomslag for de beste kunnskapsbaserte løsningene.
Jeg kjenner meg ikke igjen i Andersens gjengivelse av mine synspunkter, hverken 17.6 eller 21.6. Mye handler om å forstå ulike roller. Jeg må derfor presisere tydeligere:
Institutter påtar seg oppdrag for offentlige og private kunder. Det er instituttet som er ansvarlig for oppdraget og kan dermed ha en mening om f.eks. en aktivitet er forurensende. Det er veldig sjelden en UH-institusjon har en tilsvarende mening om et faglig spørsmål.
Når en person fra instituttet uttaler seg, kan det dermed være viktig å vite om det er instituttet eller personen som uttaler seg. Dette er en rolleavklaring. Det er dermed nødvendig med noen retningslinjer. Jeg skrev at slike regler bør utformes av instituttet i samarbeid med ansatte, ikke at instituttet skal diktere reglene.
Retningslinjene kan være så enkle som at dersom en forsker uttaler seg til medier om saker som kan oppfattes som kontroversielle, så skal forskeren enten snakke med en ansvarlig leder på forhånd eller presisere at man uttaler seg som privatperson.
Det er vanskelig å se at det er et stort inngrep i den akademisk frihet om en forsker signer med «NN, forsker ved institutt X, uttaler seg som privatperson» enn om man signerer med «NN forsker ved institutt X». Etter min mening er dette bare en klargjøring av roller.
Andersen mener det er vanskelig å vite hva som er kontroversielt. Det kan være så enkelt at om du ikke regner med at dine kollegaer er enig i synspunktet, er det antagelig kontroversielt. Tilsvarende hvis instituttet har spesielle godkjenningsordninger, f.eks. for kostholdsråd, så vil en faglig uttalelse være en privat mening inntil synspunktet er kvalitetssikret i henhold til instituttets regler. Hvis problemstillingen kan oppfattes som politisk eller knyttet til forvaltning, kan det også være en fordel å presisere at dette er en personlig mening, men selvsagt basert på ens faglige innsikt.
En annen viktig forskjell mellom institutter og UH-sektoren, er at institutter har nesten bare faste stillinger. Hvis en forsker skulle uttale seg på en måte som ledelsen misliker, vil reaksjonen vanskelig være noe annet enn en oppfordring om å diskutere det med nærmeste leder hvis en tilsvarende situasjon skulle oppstå senere. Hvis den ansatte var i en midlertidig stilling, kan man være redd for andre sanksjoner.
