Klima for endring

Av Lina Christensen

Publisert 27. november 2019

Togreiser og Skype-møter: Bevisste forskere forteller hva hensynet til klimaet gjør med arbeidshverdagen.

Det reises mye i akademia. Det er konferanser, feltarbeid, styreverv og samarbeidsprosjekter. Forskningen skal formidles, og forskerne må profilere seg. Institusjonene kan gjøre mye for å redusere sine klimafotavtrykk, men hva kan forskeren selv bidra med for å møte de globale klimautfordringene?

Helge Drange er klimaforsker ved Universitetet i Bergen (UiB). Hvert år inviteres han på store geofysiske møter i USA og Europa.

– Ved å delta bare annethvert år halveres flyreisene, sier Drange.

Også Arne Johan Vetlesen, filosof ved Universitetet i Oslo, flyr så lite som mulig.

– Å sette seg i et fly som skal langt av gårde, bare for å snakke i en halvtime, har blitt praktisert med forbausende grad av uskyld og lite refleksjon, sier Vetlesen.

Svært effektive møter

Mindre reising stiller krav til måten forskere kommuniserer og samarbeider på.

– Vi må prioritere de reisene som er mest verdifulle for forskningen og undervisningen. Hvis en av mine stipendiater drar på forskningsopphold i USA i seks måneder, så er det kanskje verdt det. Men hvis jeg drar på et møte i Oslo, så er det kanskje ikke verdt det, sier biologiprofessor ved UiB, Vigdis Vandvik.

Vigdis Vandvik er med i en av forskningsgruppene til FNs naturpanel. Hittil har de hatt ett fysisk møte. – Det å bli godt kjent med hverandre, gjør at vi kan jobbe godt sammen gjennom digitale møter senere. Foto: Privat
Vigdis Vandvik er med i en av forskningsgruppene til FNs naturpanel. Hittil har de hatt ett fysisk møte. – Det å bli godt kjent med hverandre, gjør at vi kan jobbe godt sammen gjennom digitale møter senere. Foto: Privat

Selv om antallet fysiske møter blir færre, kan møtene bli svært effektive. Vandvik har vært på kontoret i Bergen hele uken, men likevel hatt møter med folk i Trondheim, Oslo, USA, Sveits og Sør-Afrika. Hun deltar blant annet i en av gruppene til FNs naturpanel. Det er månedlige møter på Skype, kun ett har vært fysisk. Skype-møtene foregår slik:

– Alle sitter foran PC-en sin, det er en skog av folk. Møtet koordineres av sekretariatet i Japan. Man sier navnet sitt, og så sier man det man skal si. Møtene blir veldig effektive, sier Vandvik.

Tore Furevik er direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen.

– Det er herlig å bare kunne trykke på av-knappen når møtet er ferdig. Du skal ikke bruke kvelden eller natta på å komme deg hjem, du er fortsatt på kontoret.

Smårusk

Digital møtevirksomhet kan medføre litt «smårusk», som at den ene enden har en nyere eller eldre versjon av programvaren enn den andre enden. Men det er ikke teknologien som er problemet, skal vi tro forsker Carlo Aall ved Vestlandsforsking.

– Det største problemet er ikke de teknologiske barrierene, men at man ikke har lyst til å gjøre det. Dette sitter overraskende langt inne, selv om det er noe enhver fjortis får til, sier han.

De seneste to årene har han nesten ikke takket ja til seminarer som innebærer flyreiser. Hvis han skal til Oslo, så forsøker han å ta nattbuss i hvert fall den ene veien.

– Hvis jeg tilbyr å ta presentasjonen på nett, så blir de stille, noen blir sure, men det går bedre nå enn før. Man må få til gode nettmøter, ikke i tillegg til, men i stedet for flyreiser, sier han.

Carlo Aall forteller om den gangen han ble invitert til Sør-Sverige for å snakke om bærekraftig reiseliv.

– De ble harmdirrende, for de hadde en løsning der det for hver krone som ble brukt på flyreiser, så brukte de like mye på CO2-kompensasjon. De sa at hvis ikke jeg kom, så ble det mindre kroner til skogplanting.

Carlo Aall ved Vestlandsforsking fikk til slutt lov til å holde foredraget i Sør-Sverige via nett. Foto: Vestlandsforsking

Digitale møter for alle

Det er enkelt for Oslo-forskere å komme seg til møter med Forskningsrådet eller et av departementene. For forskere i andre deler av landet er det derfor viktig at videokonferansemøter gjelder alle, også dem som bor i hovedstaden.

– Det blir feil hvis folk i Oslo har direkte tilgang til alle sakspapirene i Forskningsrådet, og all «small talken» i kaffepausene, mens andre ikke har det, sier Tore Furevik.

– Forsknings-Norge er veldig sentralisert. Alt av prosesser skjer i Oslo. Hvis vi i Bergen skal slutte å fly til Oslo, så vil det være en stor ulempe for oss. Vi må bli flinkere til å gjennomføre møter digitalt, men da må det være for alle deltagerne, ikke kun for noen, sier Vigdis Vandvik.

Miljøkrav inn i anbudsreglene

Ifølge Vandvik er det enklere å være miljøvennlig hjemme enn på arbeidsplassen.

– Da er det jeg som styrer forbruk og reising.

Selv om det ikke er opp til enkeltforskeren hva som blir kjøpt inn av administrativt og vitenskapelig utstyr, kan man i det minste påvirke. Et eksempel er universitetenes innkjøpsordning. Helge Drange mener regimet for offentlige innkjøp bør dreies mot mindre klima- og miljøavtrykk.

– Enhver forsker og student har en påvirkningskraft overfor arbeidsgiver. Dersom flere utdanningsinstitusjoner går sammen, så begynner dette å bli en aktør med betydelig volum, som kan presse og påvirke dem som tilbyr varene og tjenestene, sier Drange og understreker at hovedansvaret ligger hos institusjonene og ledelsen.

Vandvik er enig. Dagens anbudsregler går ut på å velge det billigste alternativet.

– Miljøkrav må tas med som en del av anbudet. Hvis noe er miljømessig fornuftig, bør det trumfe noe som bare er prismessig fornuftig, sier hun.

– Emneporteføljen må fange opp utfordringene verden står overfor, i mye større grad, sier Helge Drange. Foto: Eivind Senneset

Thunberg-generasjonen

Klimaendringene aktualiserer ikke bare spørsmål om reising og innkjøp, men også hva forskeren forsker på og underviser i. Filosof Arne Johan Vetlesen viser til studentene som nylig kritiserte ex.phil.-pensumets mangel på klimarelevans.

– Kun én av tretti tekster på ex.phil.-pensumet ved UiO handler om miljø, og den er skrevet i 1993, så her er det skrikende behov for faglig oppdatering.

Selv har han lagt om både forskningen og kursene han underviser i.

– Jeg har måttet reorientere meg i mitt eget fag. Vi skulle etablere et masterkurs i miljøfilosofi, men jeg hadde nesten ikke lært noe om dette i min egen filosofiutdannelse.

Vetlesen har blitt kritisert for sin pessimisme, men han er optimistisk når han snakker om dagens unge.

– Universitetet må omstille seg for å svare på forventingene fra Thunberg-generasjonen, som begynner på universitetet om fire–fem år. De som går på ungdomskolen nå, vil ta det som en selvfølge at vi har relevant pensum og lærere som har kompetanse til å formidle dette, sier han.

– Det å sette seg i et fly som skal langt av gårde, bare for å snakke i en halvtime, har blitt praktisert med forbausende grad av uskyld og lite refleksjon, sier filosof Arne Johan Vetlesen. Foto: Julia Loge

Jobber i fred og ro

Helge Drange forsøker å ta seg tid til å formidle om klima, som da han nylig ble invitert til Universitetet i Agder. Da var det Bergensbanen til Drammen og så Sørlandsbanen nedover. Tilbake var det Sørlandsbanen til Stavanger og buss derfra til Bergen.

– Det tar elleve timer hver vei. Det er helt håpløst. Men jeg kan jo jobbe i fred og ro. Det er et aspekt man ikke skal glemme. Det er særdeles vanskelig å jobbe, med mulighet til å konsentrere seg, på flyreiser med innsjekking og sikkerhetskontroller overalt.

I likhet med flere av forskerne Forskerforum har snakket med, tror Drange at vi ikke vil se oss tilbake.

– Det er en befrielse å slippe å stå opp klokka fire om morgenen for å rekke et fly til et møte et annet sted i landet, også er du helt utkjørt når du skal tilbake, uten å ha kunnet jobbe noe særlig underveis. Det er ikke dette som gir best livskvalitet, som gjør at jeg kan forske og undervise på best mulig måte.

  • Les tipsene: