Publisert 7. september 2021 kl. 08:00
I 14 år har hun vært midlertidig ansatt i akademia. Forskerstillingen hennes ved NTNU er riktignok fast på papiret. Men i realiteten har hun bare garantert lønn i to år til.
De siste årene har hun jobbet «litt her og litt der» på ulike prosjekter, forteller hun.
– Jeg må bruke veldig mye tid og energi på å tenke på at jeg må passe på at jeg har en jobb å gå til. I stedet for å bruke den på god og langsiktig forskning, sier hun.
I 2020 jobbet snaut 14* prosent av de ansatte i ordinære vitenskapelige stillinger ved statlige universiteter og høyskoler på midlertidige kontrakter, ifølge tall fra Forskerforbundet. Det er klart høyere enn i resten av arbeidslivet.
Stipendiater og postdoktorer er ikke inkludert i tallene. Inkluderer du disse, samt vitenskapelige assistenter og bistillinger, er midlertidigheten på hele 44 prosent.
Hva vil partiene gjøre med det?
For å få fortsette i forskerstillingen sin, er Ratikainen avhengig av å få inn eksterne midler. Slik har det vært siden 2015.
– Jeg opplever ikke stillingen som fast, og den blir ikke omtalt som fast på instituttet. Alle vet at jeg blir sagt opp når det ikke er midler igjen som jeg har skaffet, sier hun.
Nå har hun finansiering fra et senter for fremragende forskning i to år til. Der kan hun ikke få fast jobb, siden slike sentre er midlertidige. I tillegg har hun en 20 prosent stilling som førsteamanuensis.
Hva skjer om to år?
– Nei, det vet jeg ikke. Jeg skal vel søke nye midler, for jeg har så lyst til å fortsette med forskning, sier hun.
I sine programmer skriver de fleste partiene at de vil ha ned midlertidigheten i akademia, eller staten generelt.
Men de holder seg til generelle vendinger. De vil «stramme inn regelverket», «gi flere muligheten til fast stilling», «sørge for» at midlertidigheten kommer på nivå med resten av arbeidslivet.
Se hva partiene sier de skal gjøre lenger ned i saken.
– Det er veldig generelt. De sier lite om hvordan man faktisk skal oppnå dette, sier Ratikainen etter å ha lest partienes formuleringer om midlertidighet.
Hun har sine tanker om hva politikerne kan gjøre.
– Det er kanskje på tide å vurdere om mer midler bør reserveres faste stillinger innenfor de fagområdene det har vært mange midlertidig ansatte som gjør nyttig forskning. Jeg tror man generelt få bedre forskning når folk er fast ansatt, sier hun.
Men å stramme inn regelene, har hun ikke like stor tro på.
I 2019 ble for eksempel loven om statsansatte endret. Da fikk ansatte i eksternt finaniserte prosjektstillinger fast jobb hvis stillingen varer lenger enn tre år. Før var grensen fire år.
Men når finansieringen tar slutt, kan de likevel sies opp.
Sånn sett har Ratikainen en mye mer utrygg jobb enn andre fast ansatte.
– Jeg tror ikke det å gjøre ting på papiret er løsningen. Jeg tror heller man må gjøre noe med finansieringssystemet. Hvis man bare strammer inn på regelverket, vil det ofte bare føre til nye problemer. For universitetene har ikke mulighet til å gi nye faste ansettelser av den grunn, sier hun.
Når finansieringen nærmer seg slutten, bruker Ratikainen mye tid og energi på å tenke på hva som skal være neste steg.
Dessuten gjør situasjonen det vanskelig å jobbe langsiktig.
– Forskning er jo ikke et korttidsprosjekt, god forskning har et ganske langt perspektiv. Så jeg opplever det som ganske problematisk at jeg ikke kan planlegge flere år frem i tid, sier hun.
Hun kan for eksempel sjelden ta inn ph.d.-studenter. Dette fordi hun ikke kan garantere for sin egen lønn i perioden ph.d.-ene vil være ansatt.
– Det gjør det veldig vanskelig å bygge en god forskergruppe, som på mange måter er forventet at jeg gjør når jeg har kommet så langt i karrieren, sier hun.
– Det er en alvorlig historie som bekrefter det vi har vært bekymret for lenge, sier Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson Torstein Tvedt Solberg etter å ha hørt om situasjonen til Ratikainen.
Han sier den høye midlertidigheten gjør det vanskeligere å rekruttere, men også beholde dyktige forskere og undervisere. Og han mener at folk går midlertidig alt for lenge.
Før sommeren, da endringer i universitets- og høyskoleloven ble behandlet i Stortinget, slo Ap, Sp og SV seg sammen om noen forslag mot midlertidighet.
Blant annet:
Dette ble ikke vedtatt.
De rødgrønne i utdanningskomiteen skrev også at det er nødvendig å stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger, med mål om å få midlertidigheten i akademia ned på nivå med arbeidslivet ellers. Dette står også i Aps stortingsprogram.
Men hvordan skal det skje?
– Dette vil vi gjøre ved å raskt ta initiativ til dialog med partene – både de ansattes fagforeninger og institusjonene, og bli enige om prioriterte tiltak for å nå våre mål om å bedre både studenter og ansattes arbeidsvilkår, redusere midlertidigheten og fremme bred rekruttering i akademia, sier Solberg.
Hvordan de konkret vil stramme inn regelverket, har han ikke noe svar på før dialog og utredning er gjort, sier han. Men som en start vil de altså begrense antall postdoktorperioder.
Arbeiderpartiet ønsker også at langtidsplanen for forskning skal omfatte arbeidsvilkår og rekruttering av vitenskapelige ansatte, og at planen skal bli mer forpliktende.
– Vi mener det må ta politiske grep. Ikke gjøre det Høyre-regjeringen har gjort, nemlig å leke en sånn peke-lek der institusjonene helt på egen hånd må rydde opp, sier Solberg.
Men dagens regjering har faktisk bedre resultater å vise til enn den forrige rødgrønne regjeringen.
Konfrontert med dette sier Torstein Tvedt Solberg at han ikke har oversikt over hvordan den rødgrønne regjeringen jobbet med midlertidighet.
– Det går likevel altfor tregt. Dette er noe vi har holdt høyt i denne stortingsperioden og har ambisjoner om å gjøre noe med nå, sier han.
Senterpartiets Marit Knutsdatter Strand sier at deres viktigste tiltak for å få ned midlertidigheten er å endre finansieringen.
– Vi mener det i større grad må være basisfinansiering, og mindre resultatfinansiering. Og vi må ta tak i prosjektmidler, som løper over så langt tid, uten at det gir den forutsigbarheten som trengs, både for forskningen og arbeidstakerne, sier hun.
– Hvorfor gir mer basisfinansiering flere faste stillinger?
– Da har institusjonene større handlingsrom til å ha langsiktige forskningsprosjekter og til å finansiere forskningsprosjekter selv innenfor sin ramme. Og til å gi forutsigbarhet til sine institutter og fakulteter, som igjen styrer ansettelsene.
Statssekretær for Høyre i Kunnskapsdepartementet Aase Marthe J. Horrigmo minner om at midlertidigheten har sunket mye de siste årene, men sier den fortsatt er for høy.
Hun avviser påstanden om at regjeringen gjør lite.
– Vi har tatt grep som har gitt en kraftig nedgang, så det mener jeg er helt feil. Det vi gjør, virker jo.
Hun sier at regjeringen blant annet har stilt tydelige krav til institusjonene om at de må få ned midlertidigheten, blant annet i tildelingsbrevene.
– At vi har vært veldig tydelige, tror jeg har vært viktig i seg selv. Vi har også hatt egne møter med sektoren om midlertidighet. Og vi ser at det har fungert, sier hun.
På spørsmål om hva de vil gjøre for å redusere den ytterligere, sier hun at regjeringen om kort tid vil legge frem en strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling, og at midlertidighet er et viktig tema der.
I forslaget som nylig var på høring foreslo regjeringen blant annet flere endringer og presiseringer for postdoktorstillingene. For eksempel understreket de at postdoktoren skal bygge opp en selvstendig forskerprofil. Og at de skal ha en utviklings- og karriereplan med individuell oppfølging.
De presiserer også at "institusjonene forventes å ha god kompetanse på bruk av midlertidige
ansettelser og en strategi for å redusere uønsket midlertidighet."
Departementet skal også gjøre en helhetlig gjennomgang og revisjon av ansettelsesforskriftene. Og de skal lage en veileder til hvordan lover og regler skal tolkes, står i det i forslaget til strategi.
*Tallene fra Forskerforbundet inkluderer også åremålsstillinger, og er derfor noe høyere enn tallene fra Kunnskapsdepartementet.
Les også:
