Annonse
Annonse

– Mange av kursene kunne like gjerne foregått i Norge. Er det nødvendig å reise til Paris?

Av Bjarne Rogan, professor emeritus, Universitetet i Oslo. Senterleder i Paris 1999–2002 og 2010–2016

Publisert 20. juni 2019

Det norske universitetssentret i Paris krever over tusen flyreiser årlig. Tiden er overmoden for å revurdere profilen, skriver Bjarne Rogan, tidligere leder for senteret.

Det norske universitetssenter i Paris er inne i sitt 22. år. Som de fleste vel vet, dekker det HumSam-feltet, med et visst grensesnitt mot andre fakulteter.

Temaet er flyreiser. Men først noen go’ord: Senteret organiserer et høyt antall seminarer og konferanser, en god del av dem lagt opp som ph.d.-kurs for stipendiater fra norske universiteter. Konferansene og kursene varer gjerne to til to og en halv dag, enkelte ganger litt lenger. De norske stipendiatene får gjerne et par–tre keynote-forelesninger av norske, franske og andre utenlandske forskere, de presenterer temaer og problemstillinger knyttet til avhandlingsarbeidet, og de får innleggene kommentert. I tillegg organiserer senteret noen stipend- og utvekslingsordninger av litt lengre varighet.

Bjarne Rogan Foto: UiO
Bjarne Rogan Foto: UiO

Mottar 500 forskere årlig

Det er ingen ting å utsette på aktivitetsnivået. Senteret går så det kviner, der det ligger midt i smørøyet av det akademiske Paris. Det mottar årlig drøyt 500 forskere fra Norge, yngre så vel som eldre – fra Tromsø i nord til Agder i sør. Og det er veldrevet administrativt sett. Senterets virksomhet er et ledd i universitetenes internasjonaliseringsbestrebelser, og det inngår i en viss utstrekning i ph.d.-oppleggene. Paris-senteret er det norske utlandssentret som er kommet klart best ut av tidligere evalueringsrunder, ikke minst på grunn av det høye antallet ph.d.-kurs og konferanser.

Så langt burde alt være vel og bra. Jeg har argumentert i mange sammenhenger for at kurs og spesielt lengre opphold ved våre utlandssentre burde inngå som en obligatorisk del av skoleringsdelen i ph.d.-oppleggene. Alle ansvarlige har nikket samtykkende til den tanken, uten at det (meg bekjent) hittil er lagt inn noe slikt krav i de hjemlige ph.d.-reglementene.

Jeg har selv vært ansvarlig – eller medskyldig, om man vil – for opplegget i Paris, spesielt slik det ble innrettet fra 2010, med den høyt oppdrevne kurs- og konferansevirksomheten og nye stipendordninger. Likevel mener jeg i dag at det er verdt å stoppe opp et øyeblikk og tenke gjennom profilen for virksomheten.

Paris som påskudd

Fem hundre besøkende, mange med tilslutningsreiser, betyr godt over ett tusen flyreiser i året. Er konferanseaktiviteten verdt det betydelige CO2-utslippet som disse flyturene representerer? Mange av disse ph.d.-kursene har gode opplegg og bra faglig innhold. Andre er mer lik vanlige konferanser, der Paris kanskje er et påskudd mer enn en nødvendighet. Det dreier seg jo om kortvarige konferanser, hvor deltakerne tross gode introduksjoner sitter igjen med nokså overflatiske kunnskaper om de akademiske, faglige og forskningsmessige rammene i Paris og Frankrike mer generelt.

Etter min mening har mange av kursene og konferansene en relativt svak kontaktflate mot fransk og internasjonal forskning. Mange av dem kunne nesten like gjerne ha foregått hjemme i Norge, med inviterte gjesteforelesere utenfra. Jeg er godt kjent med motargumentene: I Paris kan norske (unge) forskere lettere møte internasjonale størrelser, og senterets plassering ved Maison des Sciences de l’Homme gir ekstra uttelling med hensyn til kontakter. Men jeg vet ikke helt om det holder: Franske doktorander er nesten aldri med på konferansene, noe som primært skyldes den enorme forskjellen i status mellom doktoranden og professoren, i et akademisk hierarki og ut fra en elitistisk tenkning som vi har vanskelig for å forestille oss i Norge. Med enkelte gode unntak blir også møtene med franske seniorforskere svært korte. De har jo sin hverdag å ivareta på campus (eller aller helst hjemme!). Interaksjonen med franske forskere vil etter min oppfatning bli minst like god om de ble invitert til Norge, samtidig som mange internasjonale forskere synes det er vel så eksotisk å komme til norske universitetsbyer.

Færre, men lengre kurs?

Jeg vil oppfordre senterets styre til å drøfte om tiden ikke er (over)moden for en omlegging av profilen, i retning av en virksomhet som ikke fordrer et tusentall flyreiser årlig.

Om jeg kan være så frimodig å bedrive litt høyttenkning: Hva med færre, men lengre kurs? La de beste ph.d-oppleggene fortsette, men fortrinnsvis strekkes litt lenger ut i tid, for eksempel som ukeskurs. Og dropp de kursene som like gjerne kan avvikles hjemme. Det vil gi et mer solid faglig utbytte i Paris og færre flyreiser.

Kanskje bør man også legge om stipendordningen for norske ph.d.-er. Varigheten av stipendene kan eksempelvis utvides fra en eller et par måneder til tre–fire måneder, eventuelt ett semester. Kanskje vanskeligere å få til innenfor normert tid, men sikkert ikke umulig. Dessuten kan det være et godt tilbud til postdoktorene. Også det gir anledning til større fordypning og et nærere forhold til fransk akademia. Og litt færre stipend gir jo også færre flyreiser. Innenfor dagens budsjettramme bør alt dette la seg realisere. Gevinsten vil være et langt mindre CO2-avtrykk og bedre anledning til fordypning.

Bidrag til bedre fremtid

«S’il n’y a rien de cassé, il n’y a rien à réparer», lyder et fransk ordspråk. Eller som det heter på et lingua franca som vi av praktiske grunner må bruke på de fleste kursene i Paris: «If it ain’t broke, don’t fix it.» Men nei, det er ikke nødvendigvis slik lenger, selv for en velfungerende enhet som Paris-senteret. Det pragmatiske argumentet er at det kanskje ikke er så lenge før universitetenes klimaregnskaper vil tvinge frem slike løsninger – om ikke klimaskatter eller liknende tiltak setter en stopper for hele virksomheten. Det etiske argumentet er at en slik omlegging kan være et ørlite bidrag til en bedre fremtid.

Les også: