Av Andreas Føllesdal, medlem av Forskerforbundet
Publisert 13. november 2023 kl. 12:33
De lokale lønnsoppgjørene er over. Vi kan se om de lokale forhandlingslederne har lyktes eller ei. Og vi ser at fagorganisasjonene innen sektoren vår har ganske ulik tilnærming til hvordan lønnspotten skal fordeles. For eksempel leser vi at på UiT får medlemmene fra Forskerforbundet og Akademikerne et tillegg på 7,36 prosent, mens medlemmene hos LO og YS får et sentralt, flatt tillegg på 31 000 kr, samt et lokalt tillegg på mellom 5. og 10.000 kr.
Som medlem i Forskerforbundet, undres jeg: Hvordan begrunner fagforeningene de valgene de tar? Og hva er det egentlig reell uenighet om mellom Forskerforbundet og den andre store organisasjonen, NTL? Hva er rimelige krav, og ikke minst, hvilke lønnsforskjeller er rettferdige? Dette er viktig å avklare for å forstå når Forskerforbundet bør samarbeide med andre fagforeninger, og når de bør konkurrere.
På ett viktig område ser det ut til at Forskerforbundet og NTL har svært ulike ståsteder: om hva som er legitime lønnsforskjeller, og dermed om mål og middel for en rettferdig lønnsutvikling.
I juni 2023 framsatte styremedlem i NTL Ronny Kjelsberg oppsiktsvekkende påstander i Khrono om Forskerforbundets og NTLs ulike målsettinger og krav om utjevning. Leder for NTL ved UiO, Natalia Zubillaga, anklager også Forskerforbundets lønnspolitikk for å forsterke forskjeller mellom folk.
Kjelsberg hevder at NTL – i motsetning til Forskerforbundet – er for at alle skal ha en lønnsutvikling over tid. Hvis NTL faktisk ønsker økt kjøpekraft for alle, burde jo ikke deres krav være et flatt kronetillegg for alle. En utfordring er at NTL både ønsker å kjempe mot lønnsforskjeller, og at – i alle fall noen av dem – ønsker uttelling for «utdanning, kompetanse og ansvar», og. Er dette egentlig forenlig?
Jeg vil hevde at en rettferdig lønnsfordeling ikke bør ta utgangspunkt i å sammenlikne brutto årslønn. De med lang utdannelse utsetter inntekt i mange år i et samfunn. Da blir fokus på årsinntekt svært misvisende. Og når vi i tillegg har et samfunn som fornuftig nok har progressiv beskatning, er det ikke relevant å bare se på inntekt før skatt.
Isteden mener jeg at et bedre likhetsmål er netto livslønn – altså etter skatt, og iberegnet inflasjon og prisstigning. Det er dette mer kompliserte likhetsmålet som bør være utgangspunkt for å diskutere hva som er rett uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar.
To spørsmål til samfunnsøkonomene blir da: Kan dere hjelpe til med hvordan vi kan måle en slik netto livslønn, og finne ut hva resultatet blir for ulike arbeidstakergrupper, på universiteter og høgskoler – og ellers?
To spørsmål til NTL og Forskerforbundet er: Hva mener dere bør fordeles likt? Er det brutto årslønn, eller netto livslønn, eller et annet mål? Og med det som utgangspunkt, hva mener dere er rimelig uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar?
Hva slags samarbeid, og hva slags konkurranse, bør vi håpe på mellom Forskerforbundet og NTL i lønnsforhandlingene – og kanskje i reformer av hvordan vi skal forhandle lønn i Norge?
Ut fra Kjelsbergs beskrivelse er samarbeid umulig. Han hevdet i sommer at Forskerforbundet er mot å løfte hele laget av medlemmer, og isteden bare vil løfte høyt utdannede i teknologiske og økonomiske fag som er konkurranseutsatt, til ugunst for medlemmene i samfunnsvitenskap og humaniora.
Men den avtalen Forskerforbundet framforhandlet med min arbeidsgiver, Universitetet i Oslo, var et generelt prosentvis tillegg på 5,47 prosent til nesten alle medlemmer – dessverre unntatt grupper som slutter i 2023. Tok Kjelsberg ærlig feil om Forskerforbundets målsetting? Eller gjettet han bare feil om resultatet?
Zubillaga hevder at prosentvise tillegg som er like for alle forsterker forskjeller mellom de som får tillegget. Da kan hun ikke mene en forskjell målt i prosent av lønn, og absolutt ikke prosent av netto lønn etter skatt. Mener hun isteden at det forsterker forskjellen målt i «faktiske kroner»? Det er vel helt avhengig av inflasjonen. Lønnsøkningen har ikke holdt tritt med prisveksten, og da skulle jeg tro at forskjellen i reallønn har sunket? Og det er altså noe som enkelte i NTL ønsker?
For eksempel: Om inflasjonen eller prisveksten blir 5,8 prosent, altså høyere enn tillegget som ved UiO på 5,47 prosent, vil reallønnen for disse synke med 0,33 prosent. Og da taper vel den høytlønnede mer reell kjøpekraft enn den lavtlønnede – også etter skatt?
Prøver Kjelsberg og Zubillaga å fordreie Forskerforbundets plattform for å vinne nye medlemmer – eller for å overbevise dagens NTL-medlemmer om å bli?
Dersom virkeligheten altså er en annen enn den Kjelsberg og Zubillaga beskrev, og fagforeningene blir tydeligere om sine mål for lønnsfordeling, kan det være rom for mer samarbeid i lønnsforhandlingene og kanskje om reformprosessene.
Men hvis Kjelsbergs fremstilling av Forskerforbundet ikke er til å stole på, tilsier det at Forskerforbundet må fortsette å være forsiktig med å samarbeide, særlig på områder der tillit mellom fagforeningene er viktig. LO har som kjent en lang historie med å hindre konkurrerende fagforeninger en plass rundt forhandlingsbordet. Dersom NTL fortsetter tradisjonen, må Forskerforbundet være på vakt – og samtidig vurdere samarbeid fra sak til sak der risikoen kan være verd det.
