Publisert 16. desember 2019 kl. 14:35
Forskerforum anmelder sakprosa- og fagbøker i hvert nummer. Bokkritikken vår tar utgangspunkt i forskeren og forskerens tilhørighet til omverdenen. Bøkene er som regel skrevet av forskere, men er i hovedsak rettet mot et bredere publikum. Noen av bøkene handler om Forskerforums interesse- og nedslagsfelt, som universitets- og høyskolesektoren, forskningspolitikk, forskeres vilkår og arbeidsliv. Men det er også rom for forskningsformidling utover dette. Blant årets anmeldte bøker finner vi temaer som den afroamerikanske jazzmusikkens gjennombrudd i Norge, hva som skjer når nye samfunnsgrupper tar ordet, norsk medisinhistorie og rusens betydning for samfunnet.
Høsten 2019 fikk Forskerforum midler fra Fritt Ord til å anmelde ekstra mange bøker. I løpet av fjoråret trykket vi 36 bokanmeldelser, og her følger kritikernes anbefalinger.
Snorre var en betydningsfull skikkelse for oss nordmenn, og Sverre Bagge viser hvordan Snorre levde i det som for oss er en fremmed verden. Det som er så bra, er hvordan Bagge, gjennom ulike kilder og historisk metode, viser hvordan vi kan nå frem til tiden Snorre levde i. Han korter på en måte ned denne veien, og det er vel også det som er den akademiske oppgaven? Å korte ned veien mellom det kjente og ukjente.
Dette er et veldig omfattende arbeid om norske matvaner og matkultur fra 1500-tallet og frem til i dag. Boka byr på en bred kulturorientering innenfor matområdet. Den er innholdsrik, lettlest og interesseskapende. Boka er som et stort koldtbord, den vekker virkelig appetitten. Men så får vi bare smake litt. Det er det eneste jeg har å peke på, forfatteren kunne gjerne gått mer i dybden.
Blod og bein er et høydepunkt. Boka presenterer norsk sykdomshistorie, så det er mye gørr. Jeg kjente jeg ble veldig glad for at jeg lever i 2019. Boka får til vekslingen mellom å presentere det overordnede sykdomsbildet og enkeltpersoners historie. Boka er fin og forseggjort laget, det må være mye arbeid som ligger bak. Illustrasjonene og innbindingene gjør den til noe helt for seg selv. Dette er virkelig et praktverk av en bok.
Denne boka handler om de nye språkene i Norge, det som forfatteren kaller «innvandrerspråkene». Noen ganger når du leser en bok, så merker du at den er skrevet med enorm formidlingsglede. Dette var en slik bok, den var skikkelig gøy å lese. Boka er et eksempel på at det er fryktelig mange forskere som er flinke til å formidle, også i bokform. Forfatteren tar for seg mange språk, men det at han er så stødig, og har en tydelig tanke om hvor han skal i boka, gjør dette til en ganske enkel bok å lese.
Øystein Skjælaaen har en unik stemme som kommer veldig tydelig til uttrykk. Han kommer ikke med personlige historier, men får frem det beste fra rusforskningen ved å ta et innenfra-perspektiv. Han står ikke bare utenfor og ser på folk som ruser seg. For rus angår oss alle. Fra den hverdagslige fredagspilsen, via den mer dannede med vingårder i Frankrike, til narkotikaavhengigheten. Skjælaaen nyanserer bildet ved å vise alt dette, og han skiller mellom rus for å leve og rus for å være.
Det er ambisiøst å samle Frankrikes tusen år lange litteraturhistorie mellom to permer, men forfatterne har gjort et godt utvalg. Det er imponerende hvordan forfatterne sømløst har fått inn kjønns- og transperspektivet, og de gjør aldri noe nummer ut av det. Boka har et faglig overskudd, med modenhet, selvstendighet og kunnskap. Det er en nytelse å lese, der forfatterne leker seg språklig, slik at du ser bildene for deg. I tillegg er boka grafisk pen, med nydelige tidslinjer.
Boka handler om jazz og afroamerikanernes inntog på norske musikkscener rundt år 1900. Det er som å lese norgeshistorien gjennom et nøkkelhull: Holdningene til den afroamerikanske kulturen og Europa gir innblikk i datidens norske sinnelag. Boka forandret hele min oppfatning av hvordan Norge så ut da. Jeg lærte om hvor internasjonalt rettet ikke bare Oslo var, men hele kulturlivet. Boka gjengir et utrolig rikt kildemateriale som fotografier, konsertplakater, innreisedokumenter og avisomtaler.
Boka viser hvordan vitenskapen kan komme under press fra økonomiske og politiske agendaer, og hvilke fallgruver en forsker i Norge kan gå i. Boka passer for forskere og politikere, men også journalister, som lett kan glemme at forskere skal forske, ikke mene. For å unngå å komme under press, er det behov for å være prinsipiell. Antologien kan leses som forskningspolitiske spenningsnoveller, der helten er en rakrygget forsker som ikke lar seg kue av politiske agendaer eller økonomiske motiver.
Dette er en sjeldent god norsk sakprosabok. Den tar for seg utviklingen av politisk kommunikasjon i Norge i perioden 1814 til 1913. Den handler om hvordan nye sosiale grupper klarer å gjøre seg gjeldende som myndige samtalepartnere i offentligheten. Boka gir en grundig gjennomgang av taler fra ulike samfunnssjikt, som embetsmanneliten og Thranebevegelsen. Boka har et uvanlig presist og klart språk. Det er godt gjort å skrive 889 sider uten at det er klart for meg hva som kunne ha vært kuttet.
Boka handler om Norges deltagelse i Libya-krigen. Det er en helstøpt antologi som dekker mange sider ved krigen; den politiske beslutningen, mediedekningen og virkninger i områdene rundt. Jeg tror norsk offentlighet fortsatt er preget av en entydig forståelse av Norge som en fredsnasjon, men i løpet av de siste tiårene har vi likevel vært en aktør som har kriget utenlands. Det betyr at vi må snakke, tenke og diskutere annerledes om disse spørsmålene, og boka belyser disse temaene godt.
